"Sjøfareren" er den portugisiske Henrik Sjøfareren som på en måte startet Portugals ekspedisjoner ut i den store verden på 1400-tallet en gang. Men ifølge forfatteren var egentlig Henrik sine bedrifter på havet nokså begrenset.
Erika reiser verden rundt i portugisernes "fotspor" til landene der de har reist til, forlatt eller kommet tilbake til, erobret og beholdt eller senere er blitt beseiret av andre sjøfartsnasjoner. I dag er det vel bare de tidligere ubebodde øygruppene Azorene og Madeira igjen.
Det tok litt tid for meg å finne takten i boka men etter hvert lærte jeg meg å lese den som min egen reise, land for land og ikke prøve å kjøre igjennom for fort. Og da ble det en fantastisk tur.
Portugisernes store gjennombrudd var når de våget seg forbi de urolige havområdene sør for Kapp Verde, områder som var regnet for farlige og umulig å forsere. Etter den første ekspedisjonen klarte å bevege seg videre sørover utenfor Afrikas vestkyst ble ekspedisjonene lengre og lengre. De rundet såvidt Kapp det gode håp og så ledet Vasco da Gama den berømte ekspedisjonen som brakte portugiserne videre mot India. Dermed lå hele Sør Øst-Asia der, klar til å erobres. For sånn var det europeerne betraktet verden rundt seg. Som Vestmaktene delte Afrika mellom seg på slutten av 1800-tallet delte Spania og Portugal verden mellom seg på 1500-tallet, og vesle Portugal var på den tiden virkelig en makt å regne med til sjøs.
Erika tar oss med gjennom først gjennom Portugals fremstøt i Afrika, land for land. Deretter Goa i India, Malakka (Malaysia), Indonesia, Øst-Timor, Macao (Kina) med flere. Ja, hun finner til og med en enklave med portugisiske "aner" i Japan. Portugiserne var også på St. Helena, den avsidesliggende øya i Atlanterhavet der Napoleon endte sine dager. Og mot slutten tar hun oss med til det største landet - Brasil.
Det er interessant å se hvordan portugiserne satte ulike avtrykk i ulike land - selv naboland i Afrika virker som å ha varierende erfaringer. Mange steder dannet kolonistene familier med kvinner i landene der de slo seg ned (med vold og makt) og i flere land fines det etterkommere som holder det portugisiske språket og kulturelle tradisjoner i live. Portugiserne brakte også med seg den katolske kirke til koloniene sine med det brutale maktapparatet det innebar i fra 1500-tallet til 1700-tallet.
Hva var drivkraften bak alle disse til dels svært farefulle ekspedisjonene? Det må ha vært en blanding av nysgjerrighet, eventyrlyst og drømmen om enorm rikdom og makt. I perioder hadde Portugal monopol på krydderhandelen med mange av landene i Asia. Jeg tror det er vanskelig for oss å fatte hvilke rikdommer som lå i dette, men Erika Fatland er svært tydelig i sin beskrivelse av hvilke verdier dette var snakk om.
Menneskeliv var lavt verdsatt. Et enormt antall sjøfolk satte livet til på de første ekspedisjonene, for ikke å snakke om alle de drepte innbyggerne i landene som ble kolonialisert.
Baasil er en annen historie. Brasil ble Portugals største koloni og er i dag det landet med flest portugisisktalende folk i verden. Jeg ble litt skuffet over Brasil-kapitlet, jeg ville så gjerne fått enda mer informasjon om dette enorme landet. Men jeg innser at det ville ha sprengt rammene for boka.
Likevel - jeg lærte mye om Brasil som jeg ikke visste fra før. At landet tok imot langt flere slaver fra Afrika enn Nord Amerika fordi det var en langt kortere transportetappe dit. Av samme grunn var levealderen for slavene langt lavere i Brasil enn i Nord Amerika - de var så mye lettere å erstatte. Det var også helt ukjent for meg at det portugisiske kongehuset flyktet til Brasil da Napoleon nærmet seg og at Portugal i mange år ble formelt styrt fra Brasil.
Jeg har vært med Erika Fatland på en svært omfattende reise og det er godt å ha kommet trygt hjem igjen. Dette var en fantastisk bok, selv om jeg fremdeles holder "Grensen" for hennes beste. Kanskje fordi den boka har et mer spenningsfylt og aktuelt tema - livet i landene rundt en aggressiv og diktatorisk stormakt. "Sjøfareren" sitt tema dreier seg i større grad om fortiden. Men fortiden er jo også interessant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar