Elizabeth Hay: Snow Road Station

Vi har snust litt på Canada som reisemål og da kom jeg over denne boka av Elizabeth Hay. Jeg har lest en av henne tidligere ……

Skuespilleren Lulu har opplevd å glemme teksten i et Beckett-stykke der hun har en svært sentral rolle, selv om hun egentlig kan teksten svært godt. I stedet for å dra til leiligheten sin i Montreal i påsken reiser hun på påskeferie til den vesle byen Snow Road Station der hun har vokst opp.

I Snow Road Station bor hennes bror med sin nåværende kone og datteren Ducky som er på vei inn i teateret. Der bor også Lulus venninne Nan med sine to sønner Jim og Blake. Lulu er invitert til Blakes bryllup.

Det er ikke så mye som skjer i boka, egentlig. Men vi opplever hvordan Lulu blir konfrontert med fortiden sin, med alderdommen, men hvordan hun vil tilbringe resten av livet sitt. Hun opplever gleder ved livet på landsbygden som hun hadde glemt, men er dette nok? Hun er tross alt en frisk og sprek og ikke minst seksuelt aktiv kvinne. Da hun blir fratatt teaterrollen sin bli valget enklere og hun finner ut hvordan hun kan fortsette livet sitt.

Dette høres kanskje ikke så spenstig ut, men det var en bok jeg likte veldig godt å lese. Det er mange personer i den med større og mindre utfordringer men som klarer å holde det gående. Det eneste som jeg syntes var kjedelig var et litt langt avsnitt der Lulu holder liv i  den tradisjonelle produksjonen av lønnesirup for broren sin når han er bortreist. Dette blir litt for detaljert for meg, men det gikk ikke ut over leseopplevelsen min ellers, og jeg tar gjerne med meg et glass Maple Syrup hvis jeg noen gang kommer til Canada. 

Og dette er jo også en fantastisk bok om Canada, dvs. om et bitte lite hjørne av dette storslåtte landet.

Marie Hermansson: Längst inn i skogen

Denne dukket opp på Svenska Deckarakademin’s hjemmesider. De deler ut en årlig pris, denne kom opp blant de fem nominerte i 2024. Forfatteren var helt ukjent for meg men jeg syntes den var verdt et forsøk.

Det viste seg å være nr. 3 i en serie som foregår i Gøteborg på 1920-tallet. 

Barnepiken Maj har tatt med de fire barna hun passer på Naturhistorisk museum. Når museet stenger stikker den eldste, Alice, av og Maj må passe på de andre tre. De ansatte prøver å få tak i Alice men hun er sporløst forsvunnet. Hun dukker ikke opp igjen og det blir en sak for politiet.

Overkonstabel Nils Gunnarsson er lite begeistret for at hans gamle venninne journalisten Ellen har giftet seg, men dette kommer ikke til å gå ut over hans engasjement for å løse forsvinningssaken. Tvert imot blir Ellen dradd inn i saken når barnepiken Maj blir forhørt på politihuset, det trengs noen som kan holde de tre gjenværende barna i ånde under intervjuet. 

Ellen får nærmere kjennskap til familien Guldin der den 16-årige Maj jobber som barnepike/husholderske/kokke og mere til. Fru Guldin ligger til sengs med en slags fødselsdepresjon. Herr Guldin har akuslet bort familoens penger og er lite opptatt av å ta vare på familien sin.

Nils saumfarer Naturhistorisk museum og de som bor og/eller arbeider der på alle bauer og kanter og det foregår en del som kanskje ikke tåler dagens lys. Pappa Guldin er også sterkt i søkelyset. Tilslutt kommer alt for dagen og ingen ting er helt som jeg hadde trodd.

Det er svært mye jeg liker ved denne boka. Jeg synes forfatteren plasserer den svært godt i tiden. Det er lett å skrive historiske romaner med vår tids briller, det synes jeg ikke hun gjør. Hovedpersonene Nils og Ellen er helstøpte figurer som virker som de går rett inn i mellomkrigstidens Sverige. Beskrivelsen av familien Guldin og Maj er troverdig i all sin grimhet. Men best av alt er Naturhistorisk Museum. Denne bygningen og museumssamlingen blir stående i et eget lys - neste gang jeg kommer til Gøteborg er jeg nødt til å dra dit for å se om den har beholdt noe av sin mystikk! 

Mine besteforeldre bodde i Store Parkvei i Bergen, et steinkast fra Dyremuseet. Jeg husker vi hadde flere besøk der og jeg må ha syntes det var spennende. I våre dager er vi blitt så blaserte at vi gjerne rynker på pannen av utstoppede dyr - men for 50 og for 100 år siden var dette måten verdens forunderlige skapninger åpnet seg for en.

En god kriminalroman og fin historisk skildring, kanskje jeg må sjekke ut de to foregående bøkene også!

Jo Spain: The Confession

Jo Spain er forfatter av en serie krimbøker med Tom Reynolds og hans team. Disse bøkene har jeg likt godt.

Dette er en frittstående krim. Den begynner med at Harry McNamara og hans kone Julie sitter i sitt luksuriøse hjem. Plutselig står det en fremmed mann. foran dem med en golfkølle i hånden. Han begynner å slå Harry med køllen, så hardt og brutalt at han blir liggende livløs i en blodpøl på golvet.  I mens sitter Julie urørlig, nesten som fryst. Så løper mannen av gårde.

Et par dager etterpå melder JP Carney seg hos politiet og sier det var han som utførte angrepet. Politikvinnen Alice blir den som skal etterforske saken. For så enkelt er det vel ikke?

I resten av boka hører vi gjennom Julie, Alice og JP Carney forhistorien til de impliserte, hva som skjedde forut for angrepet og hva som skjer etterpå. Det er en historie som inneholder oppvekst på skyggesiden av Irland, et alkoholisert hjem, dyp søskenkjærlighet, et ekteskap mellom den rike bankmannen og den vakre piken av folket, deres stormfylte samliv og ikke minst fremveksten og fallet til den keltiske tigerøkonomien.

Historien vender seg frem og tilbake men mot slutten blir det en slags mening med alle hendelsene.

Romanen er godt skrevet, men jeg er ikke så begeistret for den noe bråkjekke stilen til politiets etterforskningsteam. Spenningen ligger i å komme til bunns i hva som skjedde og det fungerer ok for meg. Men jeg kommer liksom ikke innpå noen av karakterene, de blir rett og slett likegyldige for meg og da får jeg litt avstand til hele historien.

Judy Nunn: Territory

Mannen min hadde denne boken med seg fra sitt arbeidsopphold i Australia. Forfatteren er tidligere skuespiller og hadde bl.a. i mange år en rolle i «Home and Away». Hun forlot TV-serien i 2000 for å bruke mer tid på å skrive og er visst en populær forfatter i hjemlandet.

Dette er en stort anlagt roman om Northern Territory og byen Darwin fra 1940-1975 men den gjør også et sveip innom 16- hundretallet der vi følger nederlandske Lucretia van der Mylen ombord på «Batavia» på vei til hennes ektemann.

Men bokas hovedperson er engelske Henrietta Galloway som gifter seg med en australsk pilot og følger ham hjem til den store kvegfarmen i Northern Territory, ikke så langt fra Darwin etter krigen. i England er Terence Galloway er ung og kjekk og forelsket og en hensynsfull kavaler. Hjemme på farmen er han machomannn og kopierer sin far i å være despotisk familieoverhode og overgår ham i rasisme og brutalitet.

Henrietta er en tøff jente og klarer å tilpasse seg livet i «the outback» men hennes ektemann behandler henne som sin eiendom. Hun finner litt trøst i miljøet i Darwin som nettopp har reist seg etter mange år med japansk utbombing under krigen. 

Det er flere interessante bipersoner: aborigineren Jackie som har ansvar for kvegdriften, hans kone Nellie som er husholderske på farmen og datteren Pearl. I Darwin møter vi den energiske læreren Aggie, hennes gode venn Paul og den kinesiske kjøpmannen Foong Lee. Lenger ut i boka kommer Henriettas sønner Malcolm og Kit i fokus.

Og så er det en gjenstand som følger boka fra Lucretias reise til siste side: en kostbar og spesiell medaljong som hun fikk laget før sin sjøreise og som har sin egen historie.

En storslått bok på mange måter som maler et levende bilde av nordområdene i Australia. Den har også med orkanen Tracy’s voldsomme ødeleggelser i 1974, en hendelse som var ukjent for meg men som det fremdeles snakkes om i Australia. 

Men alt er ikke like supert. Northern Territory er skildret gjennom menneskene vi møter, og her svikter forfatteren. Det blir mye arketyper og overdrivelser. Ondskapen til Terence har ingen grenser og utvikler seg til galskap, Foong Lee er mystisk og eksotisk ("typisk kineser?") men eiegod så det holder, Henrietta er sterk og snill, underlegger seg sin grumme ektemann og ofrer seg for sine sønner. og De aboriginerne vi møter blir også fremstilt nokså skjematisk. Skildringene av Batavias forlis og det som fulgte skal være basert på faktiske hendelser og virkelige personer men personene er skildret helt endimensjonale, enten gode eller ondere enn ondest.

Åsne Seierstad: Ufred

Det tok litt tid før jeg begynte på Åsne Seierstads bok om Russland og russerne. Jeg tenkte det var en murstein som jeg ville bruke mye tid på. Men den var nokså lettlest, og når jeg var godt i gang drev den meg videre.

Seierstad tar utgangspunkt i russeren som kommer inn i Finnmark over Pasvikelva i 2023 og oppgir at han har desertert fra Wagnerstyrkene. Den første delen av boka gir oss hans historie. Jeg var litt skeptisk til dette - hvor troverdig var han og ville hans beretning fortelle oss noe sant om Russland i dag?

Men jeg ser at Åsne Seierstad på ingen måte blir et mikrofonstativ for Andrej Medvedev. Måten hun forteller hans historie på blir heller et blikk inn på livet i en småby i Sibir, fattigdom, alkoholisme, oppvekst på barnehjem, utemmet aggresjon og veien inn i Wagnerstyrkene. Skildringene fra slagmarkene i grenseområdene i Ukraina fra tiden både før og etter fullskala-invasjonen i 2022 gir et usminket bilde av den russiske angrepskrigens heslighet og den umenneskelige misbruken av unge soldater.

Men Seierstad nøster videre. Andrej blir et springbrett inn til Sibir, til Ust-Baktsjar. Hun oppsøker slektningene hans, en av skolene han gikk på, et av barnehjemmene han bodde i. Og overalt blir hun vist videre til andre som har noe interessant å fortelle. Men vi møter ikke mye engasjement verken for eller imot krigen som landet deres fører. Jeg synes heller det virker som en resignasjon over det kolossale maktapparatet. Propagandapparatet er på full speed, særlig overfor barna på skolene og gjennom offentlige arrangement.

Senere i boka tar Åsne oss med til opposisjonen i Russland, i den grad den er mulig å få i tale. Det er bl. gruppen rundt Novaja Gazeta (avisa til fredsprisvinneren). Den lille grupper klorer seg fast og prøver å utnytte alle smutthull til å nå sine lesere selv om avisa er nedlagt. Det er også gruppen «Veien hjem», pårørende til soldater som blir tvunget til å bli mye lenger ved fronten enn kontrakten eller mobiliseringsordren tilsier.  

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med et bilde av Russland som har gått fra tsarvelde til et sentralisert og brutalt kommunistregimet og fremdeles lever i et slags tsarvelde. Et land som aldri har bygd opp sterke demokratiske tradisjoner, med folk som er vant til å bøye nakken.

Åsne Seierstad skriver om sine egne reiser i boka men den fungerer ikke akkurat som en reiseskildring. Istedet brukes hennes egne opplevelser mest som et springbrett til å komme nærmere innpå menneskene hun møter.

Mons Kallentoft: Den femte årstiden

Denne plukket jeg opp i en stor bruktbokhandel i Karlstad. Jeg har ikke vært borti forfatteren før.

Malin Fors får et brutalt mord på en ung kvinne  i fanget, og det blir opptakten til en større etterforskning av en rekke svært groteske mord og mordforsøk på kvinner.  For to av ofrene har overlevd, men de er så sladet fysisk og ikke minst psykisk at de ikke er i stand til å kommunisere.

Malin Fors er selv en tørrlagt alkoholiker. Hun har samboeren Peter, like harmonisk og rolig som Malin er oppfarende og lettere nevrotisk. Og godt er det, for i denne boken drives Malin mot yttergrensene i jakten på den sadistiske voldsmannen.

Det var en spennende bok å lese. Etterforskningen nærmer seg et jaktlag med menn fra de høyere samfunnslag, men de har alle sammen solide alibier og fremstår som uangripelige. Kanskje er det en helt annen forklaring?

Jeg synes kvinnemishandlingene er altfor bestialske og grafiske. Kanskje finnes det så grusomme voldsmenn, men mer sadisme gjør ikke boka bedre. Dette gjør at jeg likevel ikke får lyst til å lese flere bøker av forfatteren.

Elly Griffiths:Løgnens hus

Dette er nr. 2 i serien med arkeolog Ruth Galloway og politietterforsker Harry Nelson. 

Det dukker alltid opp skjeletter i disse bøkene, gjerne i forbindelse med gravearbeider eller renovasjon. Skjeletter som kan være flere tusen år gamle, eller 50 år eller kanskje svært mye yngre?

Og i et land med en historie som England er det slett ikke så usannsynlig at slike funn kan dukke opp, gjerne også i Norfolk der disse bøkene foregår. Og også i denne boka ligger det en mørk historie bak, en historie med forgreninger til nåtiden. 

Elly Griffith skriver bøkene i nåtid. Det er litt ivant, men jeg synes det gir historiene en viss nerve, det er akkurat som det skjer noe hele tiden, selv om handlingen egentlig kan gå nokså langsomt. 

Privatlivet til Ruth og til Harry får en ikke ubetydelig plass. Det kan av og til gå litt ut over kriminalhistorien, men det er samtidig fortalt med en god porsjon humor så jeg tar det med fatning.