Det tok litt tid før jeg begynte på Åsne Seierstads bok om Russland og russerne. Jeg tenkte det var en murstein som jeg ville bruke mye tid på. Men den var nokså lettlest, og når jeg var godt i gang drev den meg videre.
Seierstad tar utgangspunkt i russeren som kommer inn i Finnmark over Pasvikelva i 2023 og oppgir at han har desertert fra Wagnerstyrkene. Den første delen av boka gir oss hans historie. Jeg var litt skeptisk til dette - hvor troverdig var han og ville hans beretning fortelle oss noe sant om Russland i dag?
Men jeg ser at Åsne Seierstad på ingen måte blir et mikrofonstativ for Andrej Medvedev. Måten hun forteller hans historie på blir heller et blikk inn på livet i en småby i Sibir, fattigdom, alkoholisme, oppvekst på barnehjem, utemmet aggresjon og veien inn i Wagnerstyrkene. Skildringene fra slagmarkene i grenseområdene i Ukraina fra tiden både før og etter fullskala-invasjonen i 2022 gir et usminket bilde av den russiske angrepskrigens heslighet og den umenneskelige misbruken av unge soldater.
Men Seierstad nøster videre. Andrej blir et springbrett inn til Sibir, til Ust-Baktsjar. Hun oppsøker slektningene hans, en av skolene han gikk på, et av barnehjemmene han bodde i. Og overalt blir hun vist videre til andre som har noe interessant å fortelle. Men vi møter ikke mye engasjement verken for eller imot krigen som landet deres fører. Jeg synes heller det virker som en resignasjon over det kolossale maktapparatet. Propagandapparatet er på full speed, særlig overfor barna på skolene og gjennom offentlige arrangement.
Senere i boka tar Åsne oss med til opposisjonen i Russland, i den grad den er mulig å få i tale. Det er bl. gruppen rundt Novaja Gazeta (avisa til fredsprisvinneren). Den lille grupper klorer seg fast og prøver å utnytte alle smutthull til å nå sine lesere selv om avisa er nedlagt. Det er også gruppen «Veien hjem», pårørende til soldater som blir tvunget til å bli mye lenger ved fronten enn kontrakten eller mobiliseringsordren tilsier.
Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med et bilde av Russland som har gått fra tsarvelde til et sentralisert og brutalt kommunistregimet og fremdeles lever i et slags tsarvelde. Et land som aldri har bygd opp sterke demokratiske tradisjoner, med folk som er vant til å bøye nakken.
Åsne Seierstad skriver om sine egne reiser i boka men den fungerer ikke akkurat som en reiseskildring. Istedet brukes hennes egne opplevelser mest som et springbrett til å komme nærmere innpå menneskene hun møter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar