Denne dukket opp på Svenska Deckarakademin’s hjemmesider. De deler ut en årlig pris, denne kom opp blant de fem nominerte i 2024. Forfatteren var helt ukjent for meg men jeg syntes den var verdt et forsøk.
Det viste seg å være nr. 3 i en serie som foregår i Gøteborg på 1920-tallet.
Barnepiken Maj har tatt med de fire barna hun passer på Naturhistorisk museum. Når museet stenger stikker den eldste, Alice, av og Maj må passe på de andre tre. De ansatte prøver å få tak i Alice men hun er sporløst forsvunnet. Hun dukker ikke opp igjen og det blir en sak for politiet.
Overkonstabel Nils Gunnarsson er lite begeistret for at hans gamle venninne journalisten Ellen har giftet seg, men dette kommer ikke til å gå ut over hans engasjement for å løse forsvinningssaken. Tvert imot blir Ellen dradd inn i saken når barnepiken Maj blir forhørt på politihuset, det trengs noen som kan holde de tre gjenværende barna i ånde under intervjuet.
Ellen får nærmere kjennskap til familien Guldin der den 16-årige Maj jobber som barnepike/husholderske/kokke og mere til. Fru Guldin ligger til sengs med en slags fødselsdepresjon. Herr Guldin har akuslet bort familoens penger og er lite opptatt av å ta vare på familien sin.
Nils saumfarer Naturhistorisk museum og de som bor og/eller arbeider der på alle bauer og kanter og det foregår en del som kanskje ikke tåler dagens lys. Pappa Guldin er også sterkt i søkelyset. Tilslutt kommer alt for dagen og ingen ting er helt som jeg hadde trodd.
Det er svært mye jeg liker ved denne boka. Jeg synes forfatteren plasserer den svært godt i tiden. Det er lett å skrive historiske romaner med vår tids briller, det synes jeg ikke hun gjør. Hovedpersonene Nils og Ellen er helstøpte figurer som virker som de går rett inn i mellomkrigstidens Sverige. Beskrivelsen av familien Guldin og Maj er troverdig i all sin grimhet. Men best av alt er Naturhistorisk Museum. Denne bygningen og museumssamlingen blir stående i et eget lys - neste gang jeg kommer til Gøteborg er jeg nødt til å dra dit for å se om den har beholdt noe av sin mystikk!
Mine besteforeldre bodde i Store Parkvei i Bergen, et steinkast fra Dyremuseet. Jeg husker vi hadde flere besøk der og jeg må ha syntes det var spennende. I våre dager er vi blitt så blaserte at vi gjerne rynker på pannen av utstoppede dyr - men for 50 og for 100 år siden var dette måten verdens forunderlige skapninger åpnet seg for en.
En god kriminalroman og fin historisk skildring, kanskje jeg må sjekke ut de to foregående bøkene også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar