Dette er første bok i islendingens 3-binds beretning om sildeeventyret på nordsiden av Island som startet i den avsidesliggende bygda Segulfjördur i begynnelsen av 1900-tallet. Boka begynner med et snøskred der toåringen Gestur såvidt overlever ved å drikke melk rett fra juret til kua som falt ved siden av ham, Og Gestur blir om ikke hovedperson så i alle fall en gjennomgangsfigur i denne boka.
Hallgrimur tegner et bilde av et Island som er svært fattigslig og tilbakeliggende og preget av uvitenhet og stor uvilje mot forandringer. Og han tegner med bred pensel, det er av og til hylende morsomt og av og til kan en lure på hvordan hans landsmenn kan finne seg i å få sin fortid utbrettet med en slik ubarmhjertighet.
Men det finnes også varme og respekt for Islands tradisjoner, deres hang til poesi, deres rare mattradisjoner, deres evne til å stå på og holde ut uvær og kulde og sult og fattigdom. Og så møter vi en del uforglemmelige personer. Presten Arni som egentlig heller vil bruke tiden sin på å samle gamle folkesanger enn samle bygdefolket i kirken men gjør sin plikt likevel. Og hans vakre unge kone Vigdis dom forlot en komfortabel tilværelse i Reykjavik for å bo i denne avkroken med bare en håndfull trehus. De tre presteenkene som presteparet må huse. Snekkeren Lasi som binder fast alle familiemedlemmene hver kveld i et langt tau så ikke de blir blåst på sjøen hvis raset kommer om natten. Bare for å nevne noen.
Men silden er det nordmenn som introduserer. I perioder koker sjøen av sild, men islendingene mener at sild ikke er menneskemat, så den fisker de ikke - selv om de ofte er rammet av sult og armod. Så når norske redere med sine snurpenøter prøver å få i gang et samarbeid om ilandføring og nedsalting av sild i bygda møter de først stor skepsis og betydelig motstand. Men ungdommen og særlig jentene får muligheter til å tjene penger på sildesalting og dermed er eventyret i gang!
Det er en storartet roman på alle måter. Men av og til synes jeg Hallgrimurs festlige språk og saftige historier blir hans egen fiende - det blir litt i overkant for meg og litt langdrygt. I lange partier leser jeg med laber interesse, men så tar det seg opp når sildeeventyret drar seg i gang. Jeg tenkte en stund at det holdt med den første boka, men jeg må visst likevel følge Gestur videre på ferden inn i den nye tid!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar