Litteraturfestival på Lillehammer 2017

Så var det litteraturfestival på Lillehammer igjen, min tredje.I år var det egentlig ingen store "sensasjoner" på programmet men mange kjente norske forfattere og noen utenlandske som jeg hadde hørt om eller ikke hørt om. Jeg kom til Lillehammer torsdag kl. 1300 og gikk glipp av noen lovende programposter fra onsdagen og torsdag formiddag men sånn er det jo alltid. Alt i alt var det nok med tre fulle dager.

Jeg har vært mange ganger på folke- og verdensmusikkfestivalen i Førde og disse to festivalene har det til felles at når det er festival er hele byen med. Det er program hele dagen på mange forskjellige arenaer, boktelt i gågaten, bannere overalt, telt på torget, festivaltilbud i butikkene og på spisesteder osv. På Lillehammer er det gratis utearrangementer i parken hver dag med opplesninger og egne innslag om oversetting og oversetteres arbeid. Intervjuet med vinneren av "Det skjønnlitterære oversetterfonds pris" var forøvrig mitt favorittarrangement denne gangen.

I år var jeg med på en rekke arrangementer som dreide seg om sakprosa i forskjellige former. Jeg fikk bl.a. med meg en samtale med Åsne Seierstad og Steve Sem Sandberg om dokumentasjon av historisk materiale, en samtale med Ivo de Figuoredo (En fremmed ved mitt bord) og Morten Strøksnes (Havboka) om memoarlitteratur, et innslag om tre forskjellige bøker om mennesket og naturen (Sauebonden James Rebanks, Fredrik Sjøbergs bok om zoologen Gustav Eisen og Morten Strøksnes igjen, og siste dagen et innslag om to svært forskjellige bøker om hjerneforskning. Jeg leser svært lite saksprosa og hadde absolutt ikke planlagt å gå på så mange av disse arrangementer men slik ble det og det angrer jeg ikke på!

India var også et tema i år. En paneldebatt om litteratur og indisk feminisme virket lovende. Dessverre syntes jeg diskusjonen her ble altfor mye vinklet mot indiske kvinner som ofre, sett på med våre vestlige, bedrevitende øyne. En av deltakerne var Salma, en kjent forfatter (langlistet til Man Booker prisen), feminist og politiker som har personlige erfaringer med brutal undertrykking og innesperring og det var svært tankevekkende å høre om dette. Jeg ville likevel gjerne hørt mer om hva de mange sterke indiske kvinnelige forfatterne faktisk skriver og hva vi kan lære av deres forfatterskap. Men så leste Tishani Doshi til avslutning opp sitt dikt "Girls are coming out of the woods" og det var så fantastisk at det overskygget alt. Les det selv!

Den amerikanske journalisten og forfatteren John Freeman intervjuet den engelskfødte indiske forfatteren Rana Dasgupta og den pakistanske forfatteren Kamila Shamsie om deres forfatterskap. John Feeman har vært på Lillehammer før, jeg syntes ikke han var særlig interessant når han snakket om sitt eget forfatterskap, da virket han svært amerikansk og litt "oppblåst", men når han kjører  intervjuer lar han intervjuobjektene komme i forgrunnen, han er flink til å lede samtalen, har alltid gjort hjemmeleksen og lest i bøkene det snakkes om. Rana Dasgupta har skrevet tre svært ulike bøker, jeg oppdaget at jeg hadde lest en av dem, "Solo", en roman med handlingen lagt til Bulgaria og jeg husker den som en fin leseropplevelse. Han siste bok er en helt annen genre, den heter "Kapital" (hovedstad) og handler om Delhi som han nå bor i. Kamila Shamsie har skrevet 5 store romaner som alle på forskjellige måter er innom Pakistan men krysser grenser til andre steder og andre tider. Jeg må jo lese en av dem.

Ellers oppdaget jeg den britiske forfatteren Claire-Lousie Bennet. Hennes debutbok "Pond" ("Dam" heter den norske utgaven) er en samling noveller eller fortellinger eller betraktninger sett fra en ung kvinne som lever alene i utkanten av en storby.  Jeg hørte henne lese fra den på "Litterær Festaften" men da var jeg så søvnig at jeg ikke fikk teksten helt med meg. Av en eller annen grunn ble jeg likevel litt tent på den - det var den eneste boken jeg kjøpte på festivalen denne gangen. Jeg leste litt i den på togturen nedover og den lover bra.

Og så var det høydepunktet da - Turid Farbragd har oversatt skjønnlitteratur fra finsk og estisk til norsk i mer enn 40 år og ble tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris for hele sin virksomhet. Turid Farbragd er opprinnelig fra Gjesdal i Rogaland og lærte finsk nærmest ved en tilfeldighet. Hun var et svært inspirerende og underholdende bekjentskap både når hun snakket om sitt arbeid med med det vanskelige og blomstrende språket i bøkene til Katja Kettu (Jordmora, Nattsvermer) og når hun fortalte om sine opphold i Estland bak Jernteppet med KGB-oppfølging og overvåking og det hele. Hun har også oversatt de fleste av Sofi Oksanens bøker og Tommi Kinnunen (Der fire veier møtes).

Jeg har også litt kritikk av festivalen. Jeg synes ikke alltid at programlederne var så flinke til å sette en god ramme for intervjuene - det krever mye innsats for at diskusjonene skal få en interessant retning. Av og til synes jeg intervjuerne ble for slappe - at det ble for mye prat og pjatt og lite utfordrende spørsmål. På den positive siden vil jeg trekke frem John Freeman og Toril Moi.

Herman Melville: Moby Dick

Jeg lastet ned klassikeren Moby Dick på Kindle'en min for lenge siden. Denne boken har jeg "alltid" hørt om, men jeg har verken lest den eller sett filmen. Gratisutgaven er bare på engelsk og jeg leser en del bøker på engelsk så jeg tenkte det fikk stå til. Jeg husker ikke helt når jeg startet på den, 6-12 måneder siden? Jeg hadde ikke anelse om den var kort eller lang, det eneste jeg visste var at bokens hovedtema var kampen mellom kaptein Ahab og den hvite hvalen Moby Dick. Jeg hadde nok forventet meg en litt langsom men action-preget røverroman a la Skatten på sjørøverøya.

I begynnelsen gikk det nokså tregt. Fortelleren er sjømannen Ishmael og boken starter med at han drar til øya Nantucket i Massachusetts og prøver å få hyre på en hvalfangerskute. Men dette tar tid og vi blir servert en masse detaljer om vertshusene han oppsøker, den polynesiske romkameraten Quequeg, om maten de spiser og ølet de drikker, side opp og side ned uten at han setter foten på et fangstfartøy. Alt dette er fortalt på et snirklete engelsk, nesten arkaisk, fullt av gloser som jeg sliter med. Heldigvis ligger det ordbok i Kindle så jeg kan slå opp og det gjør jeg ofte.

Omsider kommer Ishmael seg ombord på skuten Pequod sammen med Quequeg, kaptein Ahgab pluss et 30-talls andre sjøfolk og vi er på vei ut i den store verden. Kaptein Ahab møter vi ikke ennå, han er nærmest gått i hi ombord i båten et sted men til gjengjeld får vi presentert en del av de andre sjøfolkene og deres livshistorier til minste detalj. Dette er "slow writing"!! Men nå begynner jeg å vende meg til språket og stilen og tempoet og dette er rett og slett en helt annen bok enn det jeg hadde forventet. Det er en faktabok om hvalen og de forskjellige hvalarter, om hvalfangsten på 1800-tallet, hvordan den ble gjennomført og om betydningen av den, det er en roman om mennesket liv på sjøen, om mennesket og elementene og mye annet og det er ingen røverroman.

Jeg må likevel ta dette inn i små doser, mest pga. språket. Dette er boken jeg leser på bussen og på kafeer når jeg har husket å ta med Kindle'n. Det går selvfølgelig ut over helheten i historien og jeg må innrømme at jeg mister endel på veien. Jeg glemmer også noen av personene underveis men jeg mener likevel at jeg får med meg essensen i boken.

Det er noen partier som skildrer selve fangstoperasjonen som er helt utrolige. Her legger mannskapet på rundt 30 ut på en sjøreise som typisk kan ta 2-3 år. De er ombord på en seilskute som til de grader er avhengig av vær og vind. Etter mange måneder runder de Kapp det gode håp og kommer til fangstområdene. Når de støter på en skikkelig stor hval settes noen robåter på sjøen, hver med 5 mann, 4 for å ro og en for å skyte harpunen. Så gjelder det å få inn et godt skudd og deretter slepe hvalen mot skipet. Vi snakker her om småbåter midt ute på havet i kamp med hval som er mange ganger større enn båtene - se bildet øverst i innlegget. Hva er egentlig oddsene for at hele mannskapet kommer levende hjem fra en slik ekspedisjon?


Det meste av denne boken består som nevnt av beskrivelser av folk, av hval og av fangst og Melville har rikelig av egne erfaringer å trekke på fra sin tid som hvalfanger. I tillegg siterer han fra bøker og skrifter, både samtidige og historiske, og kan også finne på å krydre med anekdoter (ikke så ulikt Havboka). Men boken bygger seg likevel etterhvert opp mot en svært dramatisk slutt. Dette vet vi jo i dag selv om vi ikke har sett filmen, men denne understrømmen av spenning ligger likevel i romanen selv og i 1851 var det jo ingen som hadde hørt historien før. Vi merker dette ikke minst på kaptein Ahab selv. Gjennom mesteparten av turen har han spurt kapteinene på alle båtene han møter om de har sett "Den hvite hvalen", og så merker vi etterhvert at han er på sporet. Han er besatt av hat mot Moby Dick, blant annet fordi han mistet det ene benet i et tidligere oppgjør med den hvitye hvalen. Han er ingen ond kaptein og er glad i mannskapet sitt men han går ikke av veien for å utsette dem for de verste havområder og det mest elendige vær i sin nesten hysteriske jakt på dyret.

Så kommer til slutt det berømte møtet med hvalen, kampen pågår i tre dager og utfallet kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Dette er storartet skildret. Ahab roper ut forbannelser og besvergelser utover havet som hadde gjort seg i et teaterstykke helt til han får kastet harpunen for siste gang og selv blir dradd ned i dypet. Her kommer dessverre engelskkunnskapene mine litt til kort og jeg merker at jeg ikke får med meg alle detaljene. Jeg blir nok nødt til å ta en titt på den norske utgaven for å få med meg hele slutten i dette storslagne dramaet.

Moby Dick ble først fullt ut anerkjent etter Herman Melvilles død. Det er en av de beste bøkene jeg har lest.

Erik Fosnes Hansen: Et Hummerliv

Jeg hadde nokså lunkne forventninger da jeg startet på denne boken. Anmeldelsene har vært nokså blandet, men ikke akkurat strålende og bokens tema virket ikke spesielt spennende. Likevel ville jeg gi Fosnes Hansen en sjanse basert på de tre andre bøkene jeg har lest av ham - Falketårnet, Salme ved Reisens slutt og Beretninger om beskyttelse.

Et hummerliv viste seg å være en riktig fornøyelig bok å lese. Handlingen er lagt til 1982 og hovedpersonen er den 14 år gamle Sedd som vokser opp hos besteforeldrene som driver et ærverdig gammelt høyfjellshotell. Sedds mamma er forsvunnet ute i verden et sted (eller i tiden som bestemoren ville ha sagt), faren var en indisk lege (gift på annet hold) som sørget for Sedds eksotiske utseende men ikke noe annet siden han døde nærmest i unnfangelsesøyeblikket. Sedd sine besteforeldre er temmelig eksentriske og lever på minnene om fordums hotellbedrifter, hver på sin måte. Og så er det gourmetkokken/ og altmuligmannen Jim som spiller en viktig rolle i Sedds liv.

Høyfjellshotellet vakler i konkurransen med andre sideer av reiselivet, nordmenn er begynt å prioritere "Syden" og Sedd opplever et dramatisk år  som han prøver å fortelle om så saklig han bare kan. Det er godt skrevet, til tider morsomt, spesielt for oss som husker åttitallet. Det er en stund side jeg har lest en roman av en så solid forfatter som Fosnes Hansen og jeg nyter det og småhumrer.

Men dessverre tørker det ut etterhvert.  Det blir ikke nok for meg å kose meg med det litt gammelmodige språket i munnen på en tenåring og hans skarpe blikk på voksenverdenen rundt seg selv om det er aldri så godt skrevet. Jeg finner rett og slett ikke meningen med boken. Ikke for at alle bøker nødvendigvis må ha en overordnet mening, men jeg synes denne trenger det og mangler det. Sedd selv vil være et godt leserminne, men alt i alt ble dette en litt-over-middels leseropplevelse for meg.

Reginald Hill: God morgen, midnatt

Reginald Hill har skrevet bøkene om Dalziel og Pascoe som gikk som TV-krim for noen år siden. Jeg har lest en del av bøkene, de fleste på engelsk. "..det ypperste av intelligent engelsk krim", (anmeldelse DN). Denne boken handler om etterforskningen av et (antatt) selvmord. Pal Maciver tar livet av seg på en svært spektakulær måte - samme måte som hans far tok livet av seg for 10 år siden. Dengangen var det den gamle grinebiteres Andy Dalziel som hadde saken. Denne gangen faller den på Peter Pascoe og han vil gjerne snu alle steiner før saken blir overlatt ordenspolitiet som et selvmord. En av "steinene" er Pal Maciver sin stemor. Har ikke Dalziel et litt for nært forhold til henne og hadde han ikke det for 10 år siden også?

Så ruller saken videre med godt gammeldags politiarbeid, men etterhvert dukker det opp sidespor og sidesprang og til slutt får hele boken en nokså ellevill retning før bitene faller på plass.

Jeg synes dette blir litt for ellevillt og alle innfallene gjør boken litt for rotete og lite troverdig. Men det er underholdende hele veien. I tillegg er det store menger litterære referanser til angloamerikansk kultur og historie, litt latin og gresk også. Saker som kanskje er velkjent for den gjengse universitetsutdannede brite men ikke fullt så kjent for oss utlendinger. Der har oversetteren lagt inn noter med forklaringer - veldig bra!

Dette er ikke den Reginald Hill-boken jeg har likt best, det var litt for mange innfall og sidespor for min smak. Det som trekker opp er de mange personlighetene i etterforskermiljøet, Andy og Peter og et par andre. Deres måte å jobbe på og ikke minst å kommunisere med hverandre synes jeg alltid er underholdende. Likevel ble dette en midt-på-treet krim for meg. Men man kan ikke treffe like godt hver gang!

Elena Ferrante: Svikne dagar

Etter den lange kjærlighetsaffæren jeg hadde med Napolikvartetten måtte jeg jo lese denne romanen også. Etter en måneds tid på venteliste ble det min tur. "Svikne dagar" ble skrevet før Napolikvartetten og har for så vidt ikke noe med den serien å gjøre bortsett fra at det er en viss likhet i tematikk og skrivemåte. Boken er på 220 sider og handler om hvordan hovedpersonen Olga takler bruddet med mannen som forlater seg etter 12 års ekteskap.

Olga var en lovende forfatter som prioriterte (etter sterkt påtrykk fra mannen) å ta seg av hjem og barn fremfor sin egen karriere. Boken beskriver Olgas ferd mot den totale undergangen. Hun er forrykende sjalu, full av selvforakt og klarer ikke å ta vare på seg selv, ungene sine og familiens hund. Boken er lagt i munnen på Olga selv og er på den måten preget av et voldsomt raseri, men også av desperasjon. Av og til glipper det helt for henne - hun klarer ikke de enkleste ting som for eksempel å låse opp døren med den nye nøkkelen. Språket er rått og av og til svært grovt, grovere enn jeg husker Ferrante fra Napolikvartetten, men dette bidrar også til å få frem hovedpersonens voldsomme raseri.

At hun er rasende kan en forstå. Ektemannen hadde et lite sidesprang 5 år tidligere som tilsynelatende var gått over med datteren til en kollega av seg, den gang 15 år. Det viste seg at de to hadde hatt det gående alle de fem årene som var gått. 15 år - hallo Italia - hvor er dere hen?

Ferrante beskriver ypperlig hvor avhengig mange kvinner er av ektemennene sine, ikke bare økonomisk men også for ivareta sin identitet og selvfølelse som. Det tar lang tid etter bruddet før Olga gjør seg noen tanker om hvordan hun skal begynne på sitt eget liv, alle hennes tanker og handlinger er knyttet mot nederlaget og sviket til mannen.  Olga havner ganske langt utpå, men mot slutten flater det ut, hun begynner å se rundt seg og kanskje hun kan klare å begynne å leve igjen.

Jeg synes dette var en god roman, men den har ikke den indre spenningen og storslåtte miljøbeskrivelsene som jeg fant i Napolikvartetten. Hvis jeg skulle kaste terning ville det kanskje bli en femmer..

David Vann: Goat Mountain

"Goat Mountain" er tittelen på denne boken også på norsk. Jeg har hørt litt om David Vann, bl.a. var det noen intervjuer med ham når han var på Lillehammerfestivalen for noen år siden. Jeg har hatt lyst til å lese noen av bøkene hans men jeg har holdt igjen litt for jeg vet at han skriver om mørke tema og han henter mye av inspirasjonen fra sin nokså dystre oppvekst. I de første bøkene hans fokuserte han på selvmord.

Goat Mountain handler ytre sett om en jakttur. Hovedpersonen er en gutt på elleve år (vi får ikke vite navnet). Han følger med sin far, farens kamerat Tom og bestefaren på en tur til Goat Mountain der det er meningen at gutten skal skyte sin første bukk. Vel fremme på jaktområdet oppdager faren en krypskytter i kikkertsiktet i våpenet hans. Han gir geværet til sønnen for at han skal se og gutten ikke bare ser men trekker av og mannen dør. Allerede der har Vann slått an tonen - gutten gjør dette som en ren refleks og i det neste kapittelet merker vi at han ikke har noen forståelse for hva det betyr å ta et menneskeliv.

Det har til gjengjeld de andre, men reaksjonene inneholder lite refleksjon og moral men går mer i retning overtredelser av spilleregler i samfunnet og hvordan dette best kan skjules. Handlingen setter i gang et skred av konflikter, mellom faren og bestefaren, mellom Tom og de andre, mellom gutten og de voksne. Konflikter mellom moral og ønsket om å unngå ubehageligheter. Budet "Du skal ikke slå ihjel" henger i en tynn tråd her. Vann beskriver de mest primitive funksjoner i menneskenes forestillingsverden og trekker stadig frem Kain- og Abelmyten og andre historier fra bibelen. I løpet av jakthelgen opplever vi nesten helt uforståelige voldshandlinger mellom folk som egentlig står hverandre nær, helt frem til den dramatiske slutten.

Naturen er sterk tilstede, og det er en sekvens der gutten sliter seg alene i mørket tilbake til leirstedet med en dyreskrott. De andre har forlatt ham, mørket er totalt og han ser og hører demoner rundt seg og vet ikke om han kommer til på overleve. Dette er beskrevet på en måte som nesten visker ut skillet mellom menneske og natur, det er virkelig bra gjort.

Dette er svært dyster lesing, men av og til føles det riktig å kjenne på de mørke kreftene i menneskesinnet. Jeg vil gjerne lese mer av David Vann men ikke med en gang.

Torgrim Eggen: Berlin

"Det 20. århundrets hovedstad" er undertittelen på denne boken som jeg lånte like før en 5-dagers tur til Berlin i mai. Jeg så med en gang at dette ikke var noen reisehåndbok, men etter å ha lest noen sider skjønte jeg at dette heller ikke var en beskrivelse av byen Berlin i dag, men heller en bok om Berlin (og Tyskland) sin historie de siste 120 årene. Da ble den med en gang interessant for Torbjørn som aldri leser reisehåndbøker og han fikk lese den først, men jeg ble da ferdig med den jeg også før flyet gikk!

Torgrim Eggen skriver levende og godt og krydrer boken med saftige anekdoter fra hele perioden. For meg var det svært mye interessant og nytt stoff, særlig om perioden etter 1. verdenskrig når Tyskland var på randen av en sosialistisk revolusjon. Berlins heftige uteliv i begynnelsen av trettitallet hører vi også mye om. Jeg så filmen "Cabaret" på 70-tallet og den har nettopp dette som tema og gjorde det veldig levende. Her får vi med bakgrunnen og det er masse stoff om Berlings kulturliv, ikke minst om filmbransjen.

Det er tankevekkende å lese om den famlende starten til nazismen som i utgangspunktet sto nokså svakt i det åpne og liberale Berlin når vi vet hva det utviklet seg til. Det er nokså uhyggelig når Eggen beskriver utviklingen til noen av de kjente nazilederne som startet som noen nokså patetiske særlinger men endte opp med makt til å drepe millioner av mennesker.  

Jeg skulle gjerne hatt litt mer stoff om livet i Øst Berlin fra 1945-1989. Eggen skriver en god del om den politiske situasjonen frem til muren ble bygd i 1961 og han skildrer nokså levende den spente situasjonen i Vest-Berlin, men vi kommer ikke helt "under huden" på livet i øst. Til gjengjeld fikk Torbjørn og jeg dette glimrende kompensert med besøk både på  DDR-museet og på Stasi-museet.

Det finnes mange henvisninger til bygninger, plasser og parker i boken, men dette var ikke en bok jeg ville tatt med rundt i Berlin for å finne severdigheter, det var mer for å fylle hodet mitt med bakgrunnstoff. Alt i alt vil jeg anbefale denne boken til alle som skal reise til Berlin.