Rammen for boken er et prosjekt Strøksnes har sammen med kompisen Hugo (som driver og restaurerer et fiskebruk på Skrova i Lofoten). De to vil fange en håkjerring fra en gummibåt. Javel, tenkte jeg, håkjerring - er ikke det en slags fisk, en nordisk hai, litt stor, kanskje som en stor laks eller litt større? Men vi får vite mye om håkjerringen i løpet av boken, og den er ikke "litt stor", men et monster fra de store havdyp. Gjennom hele boken blir vi servert fakta og anektdoter (og poesi!) om håkjerringen og andre havdyr og om havet i sin alminnelighet, noen ganger referert i teksten og andre ganger i form av sitater. Det er vitenskap, overtro og diktning, og av og til alt på en gang. Det er ellevilt, det er poetisk, ofte hylende morsomt og noen ganger egnet til ettertanke. Kildene kommer fra hele verdenshistorien, fra romertiden og frem til vår egen tid.
Ettersom fangsten strekker seg over fire årstider er det vel greit å røpe at håkjerringen ikke blir trukket opp på det første forsøket. De to kameratene får mange fisketurer sammen og vi møter Vestfjorden og naturen i Lofoten over alle fire årstider. Det blir også en fortelling om det enkelte menneskets møte med elementene, i alle fall jord, vann og luft, ild er det ikke mye av.
Den viktigste grunnen til at jeg likte å lese "Havboka" er at jeg blir fanget inn av Strøksnes sin fascinasjon for havet. Han klarer å dele sin entusiasme med leseren. Jeg får lyst til å reise til Lofoten og oppleve Lofoten i all slags vær når jeg leser boken. Og så elsker jeg de mange sprelske og elleville sidesprangene, jeg måtte lese høyt mange partier for mannen min.
Det var en liten nedtur også under forberedelsene til en av de utallige båtturene. Da syntes jeg det gikk litt trått. Dette var mot slutten når også det var begynt å gå litt surt mellom de to kompisene, og det gikk litt surt mellom meg og boken også. Men så gikk det over og jeg tilgir forfatteren.
Les "Havboka" - du vil ikke angre det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar