David Mitchell: Skyatlas

Jeg begynte å lese Skyatlas fordi jeg skulle til Lillehammer og høre David Mitchell, og da ville jeg gjerne ha lest noe av ham. Det var litt for pretensiøst - det er en murstein på over 600 sider, men jeg var i alle fall godt i gang da jeg kom på festivalen. Jeg har hørt om boken før, blant annet refererte Maja Lunde til den som inspirasjonskilde til "Bienes historie". Jeg kom gjennom resten av boken togturen hjem fra Lillehammer.

Boken er basert på 6 forskjellige historier som alle har en løs tilknytning til hverandre men som foregår på ulik tid og sted og de er også skrevet på svært forskjellige måter, hvert sitt formspråk osv.

En reisebeskrivelse fra en reise på Stillehavet ca. 1850
En serie brev fra en ung komponist og musiker fra 1931.
En slags thriller skrevet i korte kapitler om en kvinnelig journalist som prøver å avsløre miljøkriminalitet på høyt plan i USA på,
En engelsk forlegger som spiller kortene sine dårlig og havner på et sykehjem under streng bevoktning.
En intervjuserie fra et høyteknologisk fremtidssamfunn/diktatur i området rundt Korea
Et personlig beretning fra et primitivt samfunn etter en verdenkatastrofe som har utryddet all moderne teknologi.

Hver av historiene lever nok sitt eget liv, men vi jobber oss likevel fremover i tid til vi har nådd akopalypsen, og så nøster vi oss bakover igjen til vi til slutt møter vår sjøfarende venn. Da er mange av trådene nøstet opp og vi har fått en slags oversikt over universet i denne boken.

Det er en del felleselementer i historiene som jeg vil sammenfatte med "menneskenes forhold til naturen og til sin egen fremtid". Jeg synes likevel ikke det er riktig å si at boken er en miljøroman, den er mye mer omfattende enn det. Først og fremst synes jeg at det er en "leken" bok, Mitchell leker med ulike skrivemåter og genrer og med spor og symboler som dukker opp i flere av historiene. Noen fant jeg ikke helt ut av, blant annet den om et fødselsmerke som dukker opp hos flere personer. Det er også en bok som gir mer og mer jo lenger du leser. Jeg er vanligvis ikke begeistret for forfattere som skriver så lange bøker, men her synes jeg det er på sin plass, dette er ikke som å lese en bok men mer som å gå inn i et univers.

Jeg synes det var en krevende bok å lese, mye fordi det ble et så stort person- og hendelsesgalleri og det tok lang tid før jeg så noen sammenhenger mellom dem og kunne sile ut hva som var viktig og hva som var mindre viktig. Det var en bok som jeg var glad for å ha lest ferdig, selv om jeg hadde det kjekt når jeg var i gang - i alle fall etter de første 200 sidene. Jeg leste boken på norsk, for Stavanger bibliotek hadde ikke den engelske utgaven inne. Det er jeg glad for nå, den hadde nok vært tyngre på engelsk.