Mine forventninger til "Bienes historie" har bygd seg opp helt siden Maja Lunde var på Kapitel i Stavanger september 2015. Jeg hørte også en samtale mellom henne og David Mitchell ("Cloud Atlas") på Lillehammerfestivalen. Begge gangene viste Maja Lunde et sterkt engasjement for realitetene bak biedøden (hovedtema i boken hennes) og entusiasme for selve romanprosjektet. Jeg gledet meg virkelig til å gå løs på boken da jeg lånte et eksemplar med meg på en ferietur.
Utfordringen med å skrive en slik bok er å få historiene til å henge sammen, som en enhet. Maja Lunde har valgt relativt korte kapitler, hele tiden vekslende mellom de tre hovedpersonenes verden. I begynnelsen syntes jeg dette var litt problematisk, det var akkurat som om vi ikke helt kom inn i de forskjellige handlingene. Jeg tror nok at en av årsakene til dette var at jeg nesten var overmoden til å lese boken, jeg hadde allerede fått presentert de første kapitlene i flere opplesninger. Og etterhvert syntes jeg det gikk seg til.
Det er noen tema som går igjen så de tre historiene fremstår på en måte som parallelle fortellinger. Biene selvfølgelig, og for alle hovedpersonene spiller forholdet til et eller flere av barna deres en avgjørende rolle. Vi møter også store forventninger og håp og drømmer som blir knust. Samtidig er det nokså forskjellige miljøer og de er beskrevet med ganske forskjellig stemmer. Dette gjør det lett å tro på de tre historiene. Språket i "Bienes historie" flyter godt men det er ellers ikke noe spesielt over det.
Taos historie blir mest spesiell fordi den foregår i et fremtidssamfunn som forfatteren har skapt. Boken beskriver en verden der pollinerende insekter ikke lenger finnes og verdens matproduksjon for lengst har kollapset. Det er en slags dystopi, et totalitært samfunn men det blir likevel ikke fremstilt som verdens undergang.
Mot slutten av boken samles noen tråder mellom de tre historiene og vi sitter igjen med opplevelsen av å ha lest en roman, ikke bare tre fortellinger.
Maja Lunde har gjort svært grundig research. I hver av historiene forekommer det en mengde detaljer fra hverdagslivet som er beskrevet med en enkelhet og troverdighet som gjør at en nesten tror at dette er miljøer som forfatteren kjenner til ut fra egen erfaring. Med all sitt engasjement for "biesaken" har hun likevel skrevet en roman der man blir engasjert i utviklingen av personene, det er ikke et kampskrift.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar