Denis Johnson: Togdrømmer

Dette er en liten flis av en bok, nærmest en langnovelle på 106 sider. Den handler om skogs- og jernbanearbeideren Robert Grainier og livet hans fra tidlig 1900-tall og frem til hans død.  Han lever et hardt men tilfredsstillende liv, stifter familie og har det med kona og datteren, men så ramler hele tilværelsen hans sammen. I resten av livet strever han med (og klarer) å bygge opp en slags tilværelse.  Han reiser frem og tilbake mellom staten Washington og småbyen der han bodde, men holder seg mest til hjembyen. Jernbanen blir på en måte livsnerven hans.

Det er ikke gitt for alle forfattere å skrive et liv på hundre sider. Johnson gjør det med et nokså kortfattet språk, men det er ikke helt minimalistisk heller. Det jeg synes han klarer er å fange opp viktige øyeblikk og opplevelser, som regel ledsaget av treffende miljøbeskrivelser eller vakre naturskildringer. Noen ganger ikke fullt så vakre også - når jeg leser skildringen av Grainier sin reise gjennom det brannherjede landskapet der han hadde hatt sitt hjem er det som jeg kjenner den sure, stikkende lukten i neseborene.

Boken gir også et innblikk i deler av USA som vi ikke hører så mye om. Jeg får assosiasjoner til pelsjeger- og nybyggerliv og kan anbefale denne boken til alle som en eller annen gang har drømt om å oppdage Amerika.

Sara Blædel: De glemte pikene

Dansk kriminalroman med politikvinnen Louise Rick i hovedrollen. Louise har nettopp begynt som leder for en gruppe som etterforsker forsvunne personer. I en skog blir det funnet et lik av en kvinne som er vanskelig å identifisere trass i et tydelig arr i ansiktet. Så viser det seg at hun kommer fra et psykiatrisk institusjon som ble nedlagt for flere år siden og nye overraskelser vedrørende hennes identitet kommer frem. Og hva skjedde med hennes tvillingsøster?

I den samme skogen blir det etterforsket et drap på en annen kvinne. Det har også vært noen kvinner som har forsvunnet i området for mange år siden. Er det noen sammenheng mellom disse sakene? Etterforskingen av disse parallelle sakene blir en krysning mellom avsløring av psykiatrisk helsevesen på 60-tallet og en brutal psykopathistorie. Louise er på hjemmebane i dette området og får et ubehagelig gjensyn med sin fortid. Til tross for dette synes jeg hun blir litt for distansert i forhold til etterforskningen.

De første avsløringene av forhold ved institusjonen er rystende og kan dessverre virke troverdige. Senere synes jeg det tar av litt og jeg tror ikke helt på den endelige avsløringen.

Louises venninne Camilla har en liten gjesteopptreden, det blir litt påklistret og det virker som den er der for å forsvare Camillas nærvær i boka mer enn den egentlig er nødvendig for historien. Ellers er boken godt skrevet, og på den måten en grei tidtrøyte, men det var ikke en bok som engasjerte meg.

Dag Johan Haugerud: Enkle atonale stykker for barn

Jeg holder på med et prosjekt: lese alle bøkene til P2-lytternes romanpris. Dette er en av dem, og jeg har stoppet opp halvveis.

Denne boken er delt i tre deler, leser jeg bakpå. Første (korte) del er en stafettfortelling som hopper fra person til person. Vi begynner et sted i Tyskland og beveger oss gjennom Sentral-Europa. Denne skrivemåten har jeg vært borte i før, bl.a. Trude Marsteins "Gjøre godt". Men mens Trude Marstein lar oss få et lite innblikk i livene til personene sine synes jeg ikke Haugerud gjør det - det blir bare fragmentariske glimt før vi haster videre og jeg har glemt den ene personen før jeg har startet på den neste. Jeg holdt på å gi opp der, men så var jeg kommet over i andre del og ville gi boken en ny sjanse.

I andre del møter vi Eva Ness, enken etter forfatteren Eivind Ness, og Erik Andersen, en svært ung forfatter som ønsker å skrive Eivind Ness sin biografi med støtte fra enken. Erik er først og fremst opptatt av en barnebok Eivind Ness har skrevet - Tom og kaninen. Erik og Eva møtes men kommer ikke helt på bølgelengde.  Så dukker Eriks venninne Sofie opp. Hun er - ja hva er hun? en slags medieperson - ikke akkurat journalist men noe lignende? I alle fall blir hun interessert i paret Eivind og Eva Ness etter å ha sett et ungdomsbilde av dem fra New York, og hun har også lyst til å skrive en bok - mest med utgagnspunkt i Eva Ness, det høres ut som hun vil lage en slags kjendisportrett mer enn en litterær biografi. Hun tar også kontakt med Eva, kommer kanskje - kanskkje ikke litt mer på bølgelengde.  Så har vi det gående med forhandlinger og tautrekking om hvem som skal skrive hva og hvorfor og det varer et stykke over halvveis i boka, sannsynligvis mye lenger. Men det er da jeg tenker at hvis mesteparten av denne boken skal dreie seg om disse (for meg) nokså uinteressante menneskenes biografiprosjekt så kan de gjerne fortsette med det, men jeg er ikke med lenger.

Mulig jeg får tilbake inspirasjonen etter å ha hørt på diskusjonene i P2-lytternes romanpris - hvem vet? Forresten er forsiden noe at det styggeste jeg har sett på lenge.

Maria B Bokneberg: Lukten av våt jord om natta

Mie, lillesøsteren Rakel og faren flytter til hytta etter at moren dør for å finne ut av hvordan det går an å leve videre, komme nærmere hverandre, snakke sammen. Mie går også i sorggruppe men det har hun ikke fått faren eller søsteren med på.

Langsomt avdekkes minner for oss, uten at de tre kommer så mye nærmere hverandre. Etterhvert kommer det klart frem hvordan moren døde, men hvorfor finner de ikke svaret på.

Dette er en vond og sår bok, likevel vakkert fortalt og uten sentimentalitet. Det er ingen konflikter men heller ikke noen egentlig tilnærming. Mot slutten aner vi vel at livet kommer til å gå videre for de tre, hver på sin plass, alene i verden.

Dette var en liten bok som ga mye ettertanke.

Arnaldur Indri­ðason: Glemt

Islandske Indriðason er den nordiske krimforfatteren jeg liker best, og jeg har lest de fleste av bøkene hans. Jeg meg selvfølgelig over hver ny som kommer. Som de fleste har denne Erlendur Sveinsson i hovedrollen, men en ung Erlendur før han ble så tungsindig og desillusjonert som i de senestebøkene med ham. Han er likevel noe av en særling allerede i denne boken der han etterforsker et lik funnet i et utendørs gytjebad men som sannsynligvis er drept et annet sted. Det er 1979 og tilknytningene til den amerikanske basen er sterke, det er den kalde krigen også og Erlendur og sjefen hans, Marion, trør over flere både uoffisielle og offisielle grenser og forhindringer for å finne morderen og eventuelle andre, mere politiske forbrytelser som kan ha funnet sted.

Parallelt med dette driver Erlendur sin egen uoffisielle etterforskning. 26 år tidligere forsvant 15 år gamle Dagbjørt sporløst og saken ble etterhvert henlagt og glemt. Erlendur har en egen dragning mot slike forsvinningssaker, kanskje på grunn av en som forsvant i hans nærmeste familie. Det er temai i en av de andre bøkene om ham.

Boken beveger seg frem og tilbake mellom disse sakene og mellom Reykjavik og den amerikanske basen til de omsider finner sine løsninger. Hva som egentlig ble lagret i den enorme hangaren blir selvfølgelig ikke avslørt, siden det ville fått enorme politiske konsekvenser og ville vært historie i dag.

Dette er ikke den beste boken av Indriðason jeg har lest, jeg synes ikke han er like flink til å beskrive de amerikanske soldatene og deres familier som han er på Islands natur, folk og folkelynne, men den er absolutt lesverdig.

A house somewhere - Tales of life abroad

Lonely Planet har gitt ut denne samlingen med korte essays, fortellinger eller utsnitt av reisebeskrivelser der det å bo i et fremmed land er tema. Alle historiene er korte og hver for seg raske å komme gjennom, og boken er også i seg selv lettlest der en hopper rundt med korte glimt fra land til land. Jeg synes ideen er god, og i begynnelsen vekker boken også til litt ettertanke rundt spørsmål som tilhørighet og fremmedhet. Men etterhvert synes jeg nok at vinkelen blir altfor angloamerikansk. Det blir for mange historier om engelskmannen eller kvinnen (den normale) som bosetter seg på et eksotisk sted der alt er vakkert og spennende men der håndverkerne er upålitelige og folk oppfører seg rart (de unormale)og der alt praktisk er vanskelig. Det kunne ha gjort seg med noen historier om hvordan en innvandrer til England eller til USA opplever de første månedene i et fremmed hus, møter med fremmede folk, fremmed mat og fremmede vaner og hvor rart det oppleves. Det eksotiske og rare Vesten. Da hadde boken kanskje vakt mer ettertanke.

Det finnes heldigvis flere hederlige unntak, ellers hadde jeg ikke orket å lese gjennom hele boken. En fin historie var fra Kina der hovedpersonen Peter Hessler som underviser i engelsk får tildelt et kinesisk navn (Det er visstnok nokså vanlig). Deretter lever han på en måte som to personligheter, Peter og Ho Wei som oppfører seg og tenker forskjellig.

Det er også et avsnitt fra Amitav Gosh sin "In an antique land" som handler om den indiske forfatterens reise til Egypt der indisk og egyptisk kultur blir stilt opp mot hverandre i en ellers vennskapelig og gjestfri atmosfære.

Tove Jansson: Billedhuggerens datter

I denne lille boken forteller Tove Janssons fra sin barndom. Hennes far var billedhogger og var like sprudlende og utadvendt som han var alkoholisert. Moren var også kunstner og var den som holdt familien sammen på alle måter. Boken er fortalt med stemmen til barnet Tove og inneholder lykkelige minner fra en nokså brokete oppvekst. Vi er flue på veggen på noen av de store drikkegildene, vi slipper helt inn i farens atelier, vi er med på sommerlivet i hytten ved skjærgården og vi feirer jul i Helsingfors. Alt er fortalt med barndommens magi, og selv om nok ikke det var bare idyll i Tove Janssons barndomshjem får vi likevel lyst til å flytte inn i fortellingen - hvem vet hvilken Mummi-lignende skikkelse vi kan komme til å møte. Dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen, kanskje etter at jeg har lest Tuula Karjalainens Janssonsbiografi som jeg kjøpte samtidig.