Ole Robert Sunde: Penelope er syk

Dette er en av de seks finalistene i P2-lytternes romanpris for 2017 og jeg har satt som mål å lese tre av dem. Jeg har ikke lest noe av Ole Robert Sunde før, knapt nok hørt om ham. Jeg valgte denne boken ut fra tittelen som hørtes spennende ut, og ut fra det jeg hadde hørt om boken i flere anmeldelser.

Kortversjonen av handlingen er sånn: Hovedpersonen går fra leiligheten sin et sted i Oslo for å kjøpe sushi til sin syke kone. Så går han hjem igjen men må ta en ekstratur for han glemte å kjøpe brød. På veien deler han sine tanker og refleksjoner (og det er ikke få!) med oss over alt og alle han ser og møter.

Bokens tittel henspiller på Odysseen og Odyssevs reise ut i verden før han vender hjem til sin Penelope (som i denne boken er syk)

I begynnelsen - og ganske langt inn  i boken - syntes jeg dette var noe tøvete greier, selv om enkelte av tankesprangene kunne være ganske fornøyelige. Vi befinner oss i hodet på hovedpersonen hele tiden. Men ikke syntes jeg alle observasjonene hans var så interessante og av og til var det nesten som han var for skoleflink med alle sine referanser til antikken og litterære verker.

Så skjedde det noe med mitt forhold til boken (litt før halvveis?). Jeg ble grepet av enkelte av beskrivelsene hans som var så  utrolig vakre. Samtidig kommer vi litt mer inn under huden på hovedpersonen når han forteller mer om sin syke kone som viser seg å være alvorlig kreftsyk og kanskje ikke har lenge igjen. Det kan av og til virke som om han gjør seg så mange tankesprang nettopp for å flykte fra sin redsel for å miste sin elskede - at han ikke vil se virkeligheten i øynene. Det er ganske langt ut i boken at han nevner konas sykdom og enda lenger før det fremgår hvor syk hun egentlig er. Sorgen ligger der som et bakteppe hele tiden. Jeg ble etterhvert ganske nysgjerrig på å møte hans kone. Det er helt tydelig at det er Penelope som er den sterke av de to. Slutten var ganske åpen, litt for åpen etter min smak.

Det ble en god opplevelse å lese resten av boken. Det å være i hodet til hovedpersonen var både spennende og interessant, selv om jeg også av og til fikk lyst til å si ham noen sannhetsord om livets realiteter. Var dette nok til å løfte boken opp i mine øyne, siden jeg var så negativ i begynnelsen? Ja, faktisk var det det. Jeg synes det er en litterær bragd å gjøre en liten handletur om til en Odysse der vi møter allslags vesener og skremsler på veien, bl.a. noen skremmende kykloper.