Jeg fikk denne boken til jul. Jeg hadde ikke hørt om verken forfatter eller bok, men jeg googlet litt og det jeg fant virket interessant. Dessuten hadde den et ganske kult cover. Jeg hadde nettopp avsluttet to bøker og da var jeg i gang!
The Essex serpent (eller Essex-sjøormen - for vi snakker om et dragelignende uhyre fra havet) foregår i Victorietidens England, i 1893. Hovedpersonen, den nokså unge Cora er nettopp blitt enke etter at hennes voldelige ektemann beleilig nok har avgått ved døden. Cora er velstående og interessert i naturvitenskap. Hun bestemmer seg for å ta et opphold i fiskerlandsbyen Aldwinter der hun vil vandre i naturen og lete etter fossiler og stener. Hun reiser sammen med Martha, sin selskapdame, husholderske og venninne, og den eksentriske sønnen Francis. Francis er intelligent, svært selvstendig og har klare autistiske trekk Det meste av boken foregår i Aldwinter i løpet av et år.
Cora blir kjent med presten William Ransome og hans hustru Stella som er elskelig men synes å være noe svakelig. Will er på mange måter en tradisjonell, sterkt troende landsens prest men han har også et åpent sinn og en sterk dragning mot naturen. Cora og Will utvikler et sterkt og nært vennskapsforhold. Dette skjer i full forståelse med Stella.
Det går rykter i distriktet om en redselsfull sjøuhyre som kommer opp på land. Dyr dør, noen barn forsvinner, det skjer også noen dødsfall og folk tror at alle negative hendelser skyldes uhyret. Will er bekymret og ser bare overtro og uvitenhet, mens Cora på sin side ser dette i et spennende naturhistorisk perspektiv og håper uhyret finnes og at hun skal få et glimt av det.
Rundt disse har vi andre personer. Luke er kirurg og huslegen til Cora og hennes avdøde mann og Spencer er Luke's rike studiekamerat og kollega. Luke er ambisiøs og innesluttet og har dype følelser for Cora. Spencer har like sterke følelser for Martha. Så er det Joanna - tenåringsdatteren til Will og Stella og venninnen hennes, den rødhårede fiskerdatteren Naomi hvis far gir sjøormen skylden for all elendigheten som har rammet ham.
Forholdet mellom Cora og Will blir stadig sterkere - de er som regel uenige og begge er like uvillige til å gi seg. Av og til kommuniserer de best gjennom brev. Men når de oppdager de erotiske undertonene i vennskapet deres blir det for sterkt og de trekker seg bort fra hverandre. Samtidig blir det klart at Stella har tuberkulose og hun utvikler en nokså spesiell sinnstilstand - går inn i en egen verden, blir ekstremt opptatt av alt som er blått og blir mer og mer fascinert av sjøormen.
Sjøormhistorien utvikler seg videre, et barn forsvinner og det skjer et dødsfall. Til slutt blir det gjort en oppdagelse og befolkningen faller til ro igjen. Men ikke helt og det blir mer dramatikk inntil vi får et klimaks helt mot slutten av boken.
Dette kunne bare vært en enkel underholdningsroman, men jeg synes den er mye mer enn det. For det første skriver Sarah Perry om naturen og livet på landsbygden i Essex på en måte som gjør at jeg får lyst til å dra dit selv. Så er det hennes innlevelse i Victoriatidens England som mange ser på som en tid preget av klasseskille, puritanisme og uvitenhet. Men Perry skriver om en gryende feminisme, om menneskenes nysgjerrighet på vitenskap og på naturen, om glødende engasjement for å bedre på boligstandarden i de slummen i London og om tro, inderlig tro, vantro og overtro som lever side ved side - og jeg synes det er troverdig!
Og så møter vi kjærligheten i dens utallige former. Det er erotisk kjærlighet, det er begjær, men det er også kjærlighet mellom far og datter, mellom mann og hustru, mellom mor og en sønn som ikke tåler berøring, det er kjærlighet mellom to venner som får en livgivende kraft i en av de sterkeste scenene mot slutten av boken.
Dette er likevel ingen "hjerte - smerte"-bok. En av dem vi kommer minst innpå er faktisk Cora selv. Hun blir nærmest en katalysator for alle menneskene rundt seg som blir påvirket av hennes nærvær og engasjement, men selv holder hun sine kort svært tett inntil brystet. For det meste fungerer dette fint - men jeg skulle likevel ønske at forfatteren kunne løfte litt på sløret hennes for å bringe henne litt nærmere.
Noe av det jeg liker best er at Perry skriver om mennesker som kunne ha levd på den tiden med tanker som kunne ha vært tenkt på den tiden. Dette gjør hun ved å skildre dem litt fra utsiden. Vi ser dem gjennom øynene til forfatteren fra 2000-tallet men hun påvirker dem ikke og lar dem leve sine viktorianske liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar