Catrine Knudsen: Den siste hjelperen

Denne romanen er relativt løst sammensatt av en rekke episoder rundt hovedpersonen, en kvinne , kanskje midt i trettiårene. Det foregår i et samfunn som er nokså likt vårt, men det opptrer en del både utviklingsmessige og samfunnsmessige særegenheter som likevel gjør det litt annerledes. Kvinnen ble nylig enke, to barn, Gjertrud og lillebror Bruno. Familien levde på en gård der de livnærte seg med geitehold, spesielt med produksjon av en slags silkelignende biprodukt av melka. Det var et enkelt men godt liv, men når mannen Mikhail dør i en ulykke blir kvinnen nødt til å flytte til en mindre leilighet i en slags drabantby.

Vi følger også kvinnen i en rekke betraktninger rundt det å selge en nyre, kontra det å gi bort en nyre av ren godhet. Kan hun gjøre som den ukrainske kvinnen hun leste om og få tilstrekkelig med penger til at livet som enslig mor blir litt enklere? Det er en episode tidlig i boka der hun ligger på sykehuset før og etter et kirurgisk inngrep.  

Det er også noen interessante betraktninger fra livet på boligfeltet - beboernes kamp for mer utendørs belysning som kvinnen egentlig ikke har sans for. Et barneselskap i et offentlig utendørs svømmebasseng. Fotballspilling på kunstgress der kunstgresset går i oppløsning og sprer seg til jorda rundt omkring og gjør den ufruktbar.  Datteren Gjertrud elsker fotballspillingen så dette er noe kvinnen opplever mye av..

Kvinnen jobber på en institusjon for lettere demente eldre, Viljen Bydel. Dette er en institusjon som skaper noen virtuelle verdener for de eldre som skal ligne mest mulig på deres tidligere liv og gi dem en illusjon om at de klarer seg selv. Hun må selv ofte overnatte på institusjonen om nattet. Ungene er alene men de har noen tekniske hjelpemidler som  gjør det lett å kommunisere med moren.

Så kommer kvinnen kommer i kontakt med de frivillige hjelperne - Englene som de kaller seg. Det er en gruppe som stiller som en slags personlig assistent til folk som ønsker å reise til Sveits og ta livet sitt. For det meste svært syke personer. Kvinnen er med på en del møter i organisasjonen av hjelpere og til slutt blir hun selv engasjert i et oppdrag. Vi følger henne og klienten Tonja på reisen til dødsklinikken i Sveits. Møtet med legen og assistenten som skal gjøre alt klart for at Tonja skal dø. Til slutt trykker Tonja selv på utløseren som skal sende det dødelige stoffet inn  i kroppen hennes, for det er svært viktig - helsearbeiderne skal ikke gjøre noe annet enn å legge forholdene til rette, de skal ikke bistå aktivt.

Det er veldig sobert og pent og renslig alt sammen og skildres likevel med en lett ironi. Det er akkurat som vi står ovenfor en slags luksuriøs dødsfabrikk. 

Vel hjemme skal kvinnen avlegge rapport for englene og hun gir en helt utmerket rapport. Det er bare det at hun står ikke frem som en som selv har hatt en skjellsettende opplevelse - og det er visst det som "Englene" forventer.

Så da er vi over på Altruistiske donasjoner som slett ikke er så altruistiske i og med at mottakeren av kvinnens nyre både vil gi en klekkelige sum for donasjonen - trass i organisasjonens strengt altruistiske regler -og at han også havner til køys med sin donor.

Vi ender opp med kvinnen som ligger i sengen etter operasjonen og venter på bekreftelse på at alt har gått bra så hun kan reise hjem til sine barn og et litt bedre liv. Vi aner at dette kan gå begge veier - det er en infeksjon som visstnok er slått tilbake. Og det hele avsluttes med en beskrivelse av en ganske grotesk dokumentarfilm fra 1949 som viser slakting av dyr.

Dette kunne ha vært veldig rotete, men jeg synes likevel at det holder som roman. Det er noe med beskrivelsene til hovedpersonen (alt er fortalt i 1. person) som setter meg i en spesiell stemning gjennom hele boka. En slags drømmetilværelse som likevel ligner forbausende på vår egen.

Kvinnen har et nøkternt og litt ironisk blikk på det meste hun møter, både på gården, i drabantbylivet, på Viljen Bydel og hos Englene. Samtidig kan språket av og til bli neste poetisk - jeg liker hvordan hun beskriver hvordan lyset fra husene våre stråler utover - det er lyset vi ikke bruker som slipper ut.......

Dette er like mye en nåtidsvisjon som en fremtidsvisjon. Det finnes nok ikke en norsk organisasjon som (ulovlig) organiserer transport av folk til dødsklinikker i Sveits, eller demenslandsbyer som ligner Viljen Bydel, eller silke produsert av geitemelk. Men det er ikke langt unna - på ondt og godt.