Sara Stridsberg: Kjærlighetens Antarktis

I denne romanen skildrer Sara Stridsberg mordet på en navnløs prostituert narkoman sett fra offeret sin side, hennes tilbakeblikk på livet hun har levd og hennes "etterliv" som død der hun observerer sine nærmeste og deres reaksjoner. Dette kan grotesk ut, og det er en nokså trist bok men den er først og fremst en vakker bok full av respekt for hovedpersonens integritet trass i hennes elendige historie.

Om og om igjen og fra stadig nye vinkler skildrer hun bilturen med morderen, hvordan hun instinktivt nesten vet hva som skal skje, hvordan hun ikke prøver å stikke av (for hun har ikke noe sted å dra til), og selve dødsøyeblikket og hvordan morderen parterer og skjender liket og etterlater deler av det i en koffert. Det siste beskrives på en nøktern måte slik at det føles ikke grotesk når en leser om det men heller vemodig og trist.
Hovedpersonen kommer selv fra en dysfunksjonell familie med moren Raksha som selv er misbruker og faren Ivan som er alkoholiker og stakk av for lenge siden. Lillebroren Eskil som hun elsker drukner under lek og det har hun aldri kommet over. Selv treffer hun Shane som hun  får et glødende kjærlighetsforhold til. De finner støtte i hverandre og i heroinen og det blir viktigere for dem enn de to barna de får. Først Valle som blir både elsket og forsømt og først bli tatt fra dem når han er tre år. Han er merket for livet både av forsømmelsen og av adskillelsen og blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Når hun blir gravid med Solveig velger hun å adoptere henne bort så hun skal få sjansen til et bedre liv.

Raksha og etterhvert Ivan driver rundt i Stockholm på leting etter hva som har skjedd med datteren deres men må slå seg til ro med de levningene som blir funnet i kofferten og etter begravelsen driver de fra hverandre igjen.

Solveig har det godt hos sine adoptivforeldre og de lar henne snakke om den biologiske moren og hvorfor hun ikke kunne ta seg av henne. Når hun blir voksen nok begynner hun å lete etter mer informasjon om familien sin og finner til slutt broren Valle. De får noen år med god kontakt og det blir på en måte en forsoning, så lenge det varer.

Det er mye elendighet i denne boken, men mye vakkert også. Noe av det som gjør mest inntrykk på meg er hva som foregår i hovedpersonens sinn. Hun er dønn ærlig og legger ikke skjul på sin utilstrekkelighet som mor og menneske, men samtidig er det en ømhet og lengsel etter moren, etter den vakre men egoistiske Shane og etter de to barna hennes som hun selv har støtt bort.

Denne boken er den beste jeg har lest på lenge, og også den beste jeg har lest av Sara Stridsberg, selv om jeg også var begeistret for "Beckomberga"