Jeg kom over denne forfatteren når jeg var på jakt etter en annen bok. Dette er en av hennes tidligere bøker, utgitt i 2007, men det var ikke noe dårlig valg. Den er oversatt til norsk, men jeg fant den på elib-tjenesten Libby som bare har engelske bøker.
Iris, en ung dame i 20-årene får en uventet henvendelse. Hun står oppført som den eneste nålevende slektningen til Euphemia Lennox som skal skrives ut fra et sinnsykehuset Cauldstone som skal nedlegges. Det er et helt ukjent navn for Iris og hun prøver å glemme hele saken, men saken vil ikke glemme henne. Hun oppsøker sykehuset og blir fortalt at Euphemia er søsteren til hennes bestemor Kitty som har Alzheimer og bor på et sykehjem.
Iris er ikke interessert i å involvere seg, men ber for skam skyld om å få se grandtanten som har vært på institusjonen i 60 år. Det viser seg at damen er ganske oppegående og insisterer på å bli kalt Esme som er hennes opprinnelige navn. Iris er sjokkert over forholdene både i og utenfor institusjonen og det ender med at hun tar med seg Esme hjem inntil videre.
Boken er et enestående oppgjør med de forferdelige forholdene som hersket på en del av de psykiatriske institusjonene i Storbritannia på 1900-tallet. Mange var også plassert der uten å ha noen psykiatrisk lidelse, en mann kunne på 50-tallet få plassert sin datter eller kone bare med en underskrift fra fastlegen deres. Ukonvensjonell oppførsel, opprørstrang, utroskap er grunn nok. Esme er en litt eksentrisk tenåring og hennes oppførsel blir ikke tolerert av foreldrene. Hun blir tvangsinnlagt som 16-åring. Foreldrene avskriver henne fullstendig og av grunner som kommer frem senere i boken vil heller ikke søsteren Kitty snakke om henne, ikke en gang til sin egen sønn og sitt barnebarn.
Iris har selv et nokså komplisert kjærlighetsliv. Hun har en gift elsker, Luke, som hun egentlig ikke står så nær. Hun vokste opp sammen med halvbroren Alex. De hadde et svært tett forhold, et forhold som utviklet seg til et erotisk forhold. Selv om de ikke er beslektet følte Iris at det var noe skamfullt over dette og dro til Russland noen år for å bryte de erotiske båndene. Alex giftet seg, men prøver nå å vinne henne tilbake. Er Iris' motvilje mot dette uttrykk for løsrivelse eller er det heller manglende evne til å engasjere seg følelsesmessig?
Esme sin historie blir først og fremst fortalt gjennom hennes egne glimt tilbake i historien, helt fra den ganske lykkelige barndomstiden i India sammen med hennes elskede storesøster Kitty og frem til den første grusomme tiden på Caulderstone. Det er vakre, levende, av og til litt drømmende fortellinger, og vi aner at Esme har vært litt i sin egen verden. Litt av historien kommer også frem gjennom Kitty som av og til har sine klarere øyeblikk. Gradvis avdekkes hele bakgrunnen for Esme's "forsvinning". Avslutningen av boka er brå, dramatisk og uventet.
Dette er en bok som først og fremst gjorde meg opprørt og rasende over at slike forhold har eksistert så tett på vår tid. Men det er også en drivende god roman med interessante personer, et godt språk og en troverdig handling. Den blir beskrevet som en bestselger - det beviser bare at gode bøker også kan selge godt! Boka er på 290 sider - det er det flere forfattere som har noe å lære av.
Jeg har allerede lånt en annen bok av Maggie O Farrell!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar