Attica Locke: Heaven, my home

Dette var en svært god kriminalroman, men jeg hadde litt vanskelig med å komme gjennom den.

Hovedpersonen er Darren Matthews, svart Texas Ranger, jeg nevner hudfargen for den er svært viktig for denne boka. Darren har gjemt en revolver for en bekjent av ham, en eldre mann som var mistenkt for å ha skutt en inntrenger men som ble frikjent i retten. Nå har Darren sin svært upålitelige mor kloa i revolveren og Darren har all grunn til å frykte at hun bruker den til det beste for seg og til det verste for sin sønn.

En ung gutt blir meldt savnet i byen Jefferson ved Caddu Lake etter en båttur. Han er sønn av en fengslet forbryter og ha sant og si ikke noe godt omdømme selv heller. En eldre mann har rapportert at han har sett gutten. 

Vi har en gruppe av urbefolkningen som skal ha hevd på et øyområde i Caddo Lake, vi har et område som har vært et slags friområde for tidligere slaver, vi har eiendomsspekulanter som står i forbindelse med den savnede guttens bestemor, vi har en aggressiv høyreradikal rasistgjeng som ikke går av veien for å angripe en Texas Ranger hvis han har feil hudfarge. Og Trump presidentordrer lover ikke godt for arbeidsforholdene til en ikke-hvit politimann i Texas.

Alt i alt en svært fargerik og sammensatt kriminalroman. Det som gjorde at jeg slet litt med deler av den er at det ofte handler om rangordninger og hvem som bestemmer over hvem i det amerikanske rettssystemet og der hang jeg ikke alltid med. Men det var likevel såpass interessant at jeg må prøve meg på en av de andre romanene i serien.

Leif Enger: Så ung, så kjekk, så modig

Dette er Leif Enger sin andre bok og den fjerde av bøkene hans jeg leser. Forfatteren er ikke norsk men har norske aner og kommer fra Minnesota der så mange norske utvandrere slo seg ned.

Leif Enger er en ypperlig historieforteller og jeg synes bøkene hans rangerer etter hvor god en historie han har å fortelle. Denne synes jeg var den svakeste av de fire bøkene. Det betyr ikke at det er en dårlig roman, jeg likte godt å lese den men jeg synes den manglet litt av drivkraften, av motivene bak handlingen som jeg fant i de andre bøkene.

Hovedpersonen er Monte Becket. Han fikk en gang ånden over seg og skrev en vellykket roman, så vellykket at han sluttet i sin sikre jobb i postverket for å ofre seg for skrivingen på heltid. Han er gift med Susanna som er kunstmaler, de har sønnen Redstart. Skrivingen går svært dårlig.

Så dukker den noe aldrende Glendon opp. Han har planer om å treffe sin ungdomskjæreste fra Mexico igjen, Blue/Arándano. Kanskje vil hun gi ham tilgivelse for at han stakk av fra henne den gangen for lenge siden da han var redd for å bli fengslet for noe han hadde gjort i sin fortid. 

Monte  blir med Glendon på reisen som blir en riktig road trip. Den går mot sørvest og i fotsporene til cowboyer og gamle kinohelter. For har ikke Glendon til og med vært i Hole-in-the-wall og truffet den beryktede (og berømte) Butch Cassidy (som jeg husker fra filmen)? Han har rett og slett vært en gangster, noe Monte ikke er helt klar over når de drar av gårde.

De reiser med båt nedover elva og de reiser med tog og de reiser med en gammel bil som de får tak i med en svært ung mekaniker på kjøpet. Og så viser det seg at en tidligere Pinkertondetektiv ser det som sin livsoppgave å få tak i Glendon, død eller levende. Den gamle westernkulturen er på hell, men Leif Enger serverer oss en god del av den likevel og revolverne henger løst.

Reisen får jo en slutt, og jeg synes kanskje slutten blir det svakeste ved boka, uten at jeg skal gå innpå hvordan det ender. Det som jeg likte best ved boka var selve reisen, alle de usannsynlige og sannsynlige historiene de ble involvert i, det at de var på vei mot noe men hadde tid til å leve og oppleve på veien. Og at Monte stadig vekk ble stilt overfor valg mellom lojalitet til sine venner og til hans eget moralske kompass. Men der kunne nok Leif Enger ha strammet det til noe mer, synes jeg.

William Shaw: Salt Lane

Jeg synes kriminalromaner ofte er på sitt beste når de klarer å ta opp i seg et samfunn med særlig karakter. Denne utspiller seg i Sør-øst England i nærheten av saltmarkområdet Dungeness, et område som ligger i stadig kamp mot havet som prøver å sluke det. Det er et jordbruksområde med kanaler og drenering på kryss og tvers. Det foregår frukt - og grønnsakdyrking og de som høster inn av markens grøde er gjerne innvandrere med eller uten oppholdstillatelse.

I dette område har Alexandra «Alex» Cupidi slått seg ned med sin tenåringsdatter Zoë etter en ubehagelig episode i Londonpolitiet. Alex er en erfaren forsker, egenrådig med en skarp tunge som kan få jenne opp o vanskelige situasjoner.

En kvinne dukker opp hos småbarnsfaren Justin og påstår hun er hans biologiske mor. som han trodde var død. Og kort tid etterpå blir Alex satt på etterforskningen av en død kvinne funnet i en av de mange kanalene i distriktet. Og denne kvinnen blir identifisert som Justins mor - men hun har ligget der i mange dager , før Justin fikk sitt uventede besøk.

Så dukker det opp et annet lik i en gjødseltank på en gård i området - denne gangen av en mann. Det blir svært vanskelig å finne identiteten hans, men det ser ut til at han tilhører miljøet av gårdsarbeidere, med eller uten arbeidstillatelse.

Lovlig og ulovlig arbeidsformidling, asylsøkere på slavekontrakter, fuglekikkere, campingvognparker, heroin er stikkord som dukker opp her. Og vi har tilbakeblikk på hippiemiljøer og atomvåpenmotstandere fra åttitallet. Og en passe dose dramatikk og farlige situasjoner.

Det spesielle saltmarklandskapet er hele tiden tilstede. Dette liker jeg og vil gjerne lese mer fra William Shaw.

Maggie O'Farrel: Hamnet

Maggie O’Farrel fikk Women’s prize for fiction og en rekke andre priser og nominasjoner for denne historiske romanen og jeg har lenge hatt lyst til å lese den.

Hamnet var et av de tre barna til William Shakespeare og Agnes Hathaway. Han døde 11 år gammel. 3 år etterpå skrev Shakespeare tragedien Hamlet. Navnene Hamnet og Hamlet ble på den tiden brukt om hverandre så det er ikke urimelig å tro at det er en sammenheng her.

Forfatteren konsentrer romanen sin om moren, Agnes sin bakgrunn og historie og hvordan sønnens død går innpå henne. Hun bygger opp et helt persongalleri rundt hovedpersonene. Svært lite historiske data finnes, så hun står nokså fritt til å skape en troverdig historie basert på hva en vet om livet i England på denne tiden. 

Småbyidyllen i Stratford blir paret med strenge familiebånd både i Agnes og i William sine familier. Agnes er en svært selvstendig og plantekyndig kvinne, opplært av sin mor men lever også i svært tyngende familierelasjoner helt til hun gifter seg. Hun er 8 år eldre enn sin mann, latinlæreren. Han er 18 år og hun er gravid - akkurat det er historisk kunnskap.

Livet som gift kvinne byr også på utfordringer for Agnes, men hun klarer å beholde noe av sin selvstendighet og hjelper folk i nærheten med urter og naturmedisiner. Mannen er nokså fraværende, blir sendt til London av sin far og så blir han gradvis oppslukt av teaterkompaniet.

I den første delen av boka følger vi også Hamnet rundt om i Stratford og i familiehjemmet der han finner sin elskede tvillingsøster syk i sengen og ingen voksne i nærheten. Så glir han langsomt ut av tiden men moren og de to søstrene og hans far langt borte i London blir igjen.

Mesteparten av historien er fri diktning. Det er for eksempel visstnok ikke oppgitt noen dødsårsak for Hamnet, men byllepest var svært utbredt på den tiden og var like sannsynlig som noen annet. 

For meg var denne boka en stor leseropplevelse. Den gir en gripende fremstilling av sorgen ved å miste et barn. Samtidig ga den meg et innblikk i hvordan livet kan ha vært i familien til den store skuespillforfatteren og i samfunnet fot øvrig, både i det litt søvnige småbylivet i Stratford og i den bråkete og illeluktende storbyen London.  Litt artig var det at det dukket opp en svartkledd «pestlege» med fuglemaske og et stort nebb  i en av Erik Fosnes Hansen sine noveller - like etter jeg hadde lest om en identisk påkledd «pestlege» i denne romanen!

Per Petterson: Du er hjemme nå

Hva handler denne boka egentlig om? Kasper har vært gift med samboer med Inger i mange år. De har et godt liv sammen, elsker hverandre, har to barn, jobber skift begge to og får livet til å gå rundt. Men Kasper er blitt forelsket i Signe, en felles bekjent. Han er åpen overfor Inger om det og hun er romslig og tolerant og kan tåle et lite sidesprang. Men det blir for mye og for langvarig for Inger. 

Mot slutten av boka møter vi Kaspar i syttiårene, alene og nokså ensom. Han har vært i begravelsen til Signe, det ble likevel ikke de to, og jar svært lite kontakt med Inger. Boka inneholder også en del tanker og samtaler om å skrive, ja, om å skrive nettopp denne boka, hvilken form han skal velge, hvordan han skal starte, lanskje nettopp med historien om rådyret.

Jeg synes ikke dette er den beste boka jeg har lest av Petterson, heller ikke den dårligste. Han skriver om en som velger å ikke holde på det gode han har, men i stedet velger en drøm. Jeg synes han problematiserer litt for lite konsekvensene hans valg har på andre - det blir for selvsentrert for meg.  Men det er også mye godt i boka, den er full av gode beskrivelser av bussreisene hjem på kvelden, av å klappe et døende rådyr, av å lese for barna, av det vakre i kjærlighetsakten.

William Shaw Dødeland

Vi følger flere parallelle hendelser i denne boka: 

En motbydelig lukt på en kunstutstilling viser seg å komme fra en avkuttet menneskearm i en høy vase. Eierne av kunstverkene er en tidligere verdensberømt modell og hennes rike finansektemann.

En mann dør utenfor en bensinstasjon og overvåkingskameraer viser to tenåringer som løper vekk.

En annen mann blir futtet skutt på en søppelplass

En dømt pedofil mann på prøveløslatelse blir funnet nedstukket like utenfor leiligheten sin.

Dette blir svært vanskelige saker for politietterforsker Alexandra Cupidi og teamet hennes. De har svært lite å gå etter. Det har imidlertid vi som lesere, siden vi kjenner bevegelsene til to tenåringer på livets skråside som kommer i sentrum for flere av disse hendelsene og befinner seg i større fare enn de er klar over selv. Det betyr ikke at vi får noe å gå etter når det gjelder hva som virkelig er på ferde.

Gradvis viser etterforskningen mulige forbindelser mellom flere av disse sakene og det blir flere dramatiske episoder, helt frem til den intense slutten. 

Jeg synes denne kriminalromanen hadde en fin oppbygging og intrigen var mer troverdig enn en kunne tro underveis. Slutten var kanskje en tanke for komplett, av og til er det greit å avslutte med noen åpne spørsmål her og der. Men tross alt en spennende krim som jeg ikke kunne legge fra meg.

Liz Moore: The Unseen World

Liz Moore har skrevet to svært gode kriminalromaner, «Lang, lysende elv» og «Guden over skogene». Denne kom ut tidligere, i 2016 og er ingen krim, men romanen inneholder et stort mysterium som sår i sentrum for handlingen.

Ada Sibelius er 12 år og datter av David Sibelius, en forsker innenfor matematikk og informatikk. Det er ingen mor i bildet, hun ble født av en surrogatmor. Ada og David har et svært godt far/datter forhold. I likhet med sin far er hun svært intelligent og all hennes skolegang har vært hjemmeundervisning. Hun har også tilbrakt mye av sin oppvekst i farens forskningslaboratorium og kjenner alle kollegaene hans.

Men i et selskap for labgruppen som Ada hjelper David å organisere faller den vanligvis så perfekte forskeren plutselig helt ut av vertsrollen sin, han mister helt grepet. Det kommer flere slike hendelser. Ada merker at noe er galt, men av kjærlighet og beundring for sin far holder hun dette skjult for andre. Men gradvis skrider Alzheimeren frem, etter noen år må David på et sykehjem og Ada flytter inn hos Diana Liston, nabo og kollega av faren. Liston har oppdaget at David kanskje ikke er den han har gitt seg ut for.

Resten av handlingen fra 1980-tallet dreier seg dels om Adas utfordringer med å tilpasse seg et liv sammen med jevnaldrende på en vanlig skole, dels om mistanken om Davids falske identitet. Ada prøver først å fortrenge dette problemet, men etter hvert innser hun at det kan være noe i det. Og da engasjerer hun seg fullt ut. Noen bilder og navn kommer frem, men hun kommer aldri til bunns i dette.

I 2015 er Ada en middelaldrende akademiker med en god men ikke alt for utfordrende stilling. Hun er fremdeles på jakt etter informasjon om farens identitet. En dag får hun hjelp av en av Liston sine sønner som har funnet en floppydisk som David ga til Ada like før hans senilitet begynte å ta overhånd. Denne inneholdt en kode som virket helt uløselig. Ada får nye tanker om hvordan koden kan løses ved hjelp av et et slags tidlig AI-program (ELIXIR) som David hadde laget. Og etter en del prøving og feiling kommer Davids livshistorie frem. Det er en historie som beveger seg fra et kristenfundamentalistisk barndomshjem, gryende oppdagelse av seksuell legning, flukt til New York, studier, fremgang og anerkjennelse til McCartyismens korstog mot kommunister og homofile.

På denne måten oppdager Ada sannheten om sin bakgrunn og hvorfor faren hadde tatt de valgene han gjorde.

Det var en nokså overveldende roman. Far/datter-forholdet er skildret med ømhet og kjærlighet selv om det kommer klart frem hvor ødeleggende det er for et barn å bli så isolert fra jevnaldrende. Men det løftes ingen moralske pekefingre.

Det er også mye om lek med matematiske begreper, med koder og fabulering om tidlig utvikling av AI-systemer. Boken kom ut flere år før Open Aiog Chat GPT var noe alle hadde hørt om. Jeg aner ikke hvor realistisk David og Adas arbeid med ELIXIR er beskrevet, men det fungerer godt i boka.

Helt på slutten slenger Liz Moore inn et kapitel som går litt inn i fremtiden med et nokså positivt syn på mulighetene med kunstig intelligens. Jeg synes det fungerer bra.

Boka er litt lang, spesielt den første delen. Det er først når David blir ordentlig syk at det begynner å skje interessante ting, og det er litt for langt inn i boka. Det er også et ekstremt akademisk miljø som blir beskrevet. Likevel synes jeg den var en fin leseropplevelse. Gleder meg til neste bok av Liz Moore!

Elizabeth Strout: The things we never say

Artie Dam er lektor i historie på en videregående skole i en by i Massachusetts. Han er gift med psykologen Evie og de har sønnen Rob som gjennomgikk en tragedie for noen år siden, noe som kom til å prege hele familien.

Artie er en svært dyktig lærer, godt likt av elevene og kollegene sine, ingen har noe vondt å si om ham. Han og Evie har hatt tretti år sammen og har et stabilt om ikke hjertelig forhold. Men Artie har mistet lysten på å leve, han er hjemsøkt av selvmordstanker som han holder godt skjult for omverdenen. Inntil han faktisk kommer i en livstruende situasjon når han faller i sjøen fra sin lille seilbåt. Han overlever og selvmordstankene forsvinner men han føler fortsatt på en stor ensomhet. Og dette er hovedtema for boka - hvor mange tanker og ideer vi holder for oss selv i stedet for å dele dem med andre. Ikke at Strout misjonerer for full åpenhet i alle spørsmål til enhver tid, hun utforsker bare dette temaet. 

Så skjer det to viktige ting i Arties liv - det ene er presidentvalget i 2024 som er et bakteppe for hele boka. Artie opplever det som om hele landet driver mot et selvmord. Det andre gjelder sønnen Rob som forteller ham en vanskelig hemmelighet han har holdt inne med i mange år.

Dette er en svært mørk bok, nokså forskjellig fra de andre jeg har lest av Elizabeth Strout. Artie får kjennskap til flere hemmeligheter og opplever at de kanskje gir ham litt mer kunnskap men distanserer ham mere fra folk som han tidligere hadde god kontakt med. Hans samliv med Evie blir ikke åpnere eller hjerteligere, snarere tvert om. Innstramningene i samfunnet øker på, ikke minst i skolen med katastrofale følger for enkelte.

Det finnes noen lyspunkter også, kanskje spesielt forholdet mellom Artie og Rob. Artie opplever også at han får betydning for enkelte av elevene hans, slik han selv en gang ble inspirert av en lærer til å ta høyere utdannelse.

Boka gjorde meg litt trist både på vegne av Artie og på vegne av hele USA og mere til. Den har nok dybde til at jeg tenkte over enkelte aspekter over mitt eget liv. Jeg synes det er Elizabeth Strouts beste hittil!

Aina Basso: Eg rissa desse runene

Rammen for denne novellesamlingen er gamle runeinnskrifter fra 1100 og 1200-tallet, de fleste funnet under utgravingene på Bryggen i Bergen. Innskriftene er korte og fyndige - f.eks. "Ragnar eig dette garnet." Rundt disse fyndordene har forfatteren spunnet historier slik hun ser for seg at de kan ha forekommet på denne tida. Historiene spenner vidt fra nonnekloster til prostituerte i Bjørgvin, ja, til og med en hulder som velger et dødelig menneskeliv!

Kristentroen er sterkt tilstede, men også overtro og annen tro. Persongalleriet er variert. Ofte dukker det opp en liten vri, en litt uventet vending på fortellingen.

Det var en fryd å lese denne novellesamlingen. Jeg synes forfatteren har blåst liv i personene, gjort dem troverdige og interessante og har skapt noen levende tidsbilder fra middelalderen.