mandag 30. mai 2022

Guzel Jakhina: Zulejkha åpner øynene

Denne boka dukket plutselig opp overalt og la seg på minnet, jeg synes alltid russisk og øst-europeisk litteratur er spennende. Så kom invasjonen av Ukraina, og da syntes jeg det ga en vond bismak å lese russisk litteratur. Men når jeg fikk med meg at Guzel Jakhina er en demokratisk innstilt forfatter som tar avstand fra invasjonen tok jeg opp tråden igjen, og det har jeg ikke angret på. Jeg leste halve boka i papirformat, resten som ebok.

To personer står sentralt i boka. Zuleikha er 30 år, bor sammen med sin brutale og mye eldre mann og sin ondskapsfulle svigermor i den sovjetiske delen av Tartaria der de sliter for å holde det gående på en liten gård, som så mange andre. Tartaria er et landområde i midt i Asia. Zuleikha er beskjeden, overtroisk og etterlever de lokale tradisjonene og islam. Hun har født fire jenter som alle døde som spedbarn. Tiden er 1930 men i Zulejkhas verden kunne det like gjerne være 1830. 

Så kommer kollektiviseringen til Tartaria. Mannen til Zulejkha er som de fleste skeptisk til å gi fra seg retten til å drive egen gård, hvor fattigslig den enn er. Når kommunistene kommer for å tvangskollektivisere setter han seg til motverge. Han blir betraktet som kulakk og blir skutt på stedet. Zulejkha er "kulakkvinne" og blir sendt til av-kulakkiseringsleir. Kulakk betyr vel egentlig storbonde men ble brukt som skjellsord på alle bønder som motsatte seg kollektiviseringen. 

Så blir Zuleikha sendt til Sibir. Fangetransporten er en historie for seg. Folk blir stuet sammen i krøttervogner og sent av gårde. Maten er en tynn suppe, toalett er et hull i golvet, det er ingen oppvarming. Transporten stopper stadig opp, vognen står lenge på forskjellige sidespor og ingen vet når den kommer videre. Mange dør, ingen bryr seg. Noen klarer å rømme. Siste etappe foregår i lasterommet på en elvebåt på Jenisei før de gjenlevende fangene blir satt i land på elvebredden av Angara, en sideelv til Jenisei i det nordlige Sibir. Kommandanten blir også satt i land.

Kommandanten Ignatov er den andre sentrale personen. Det er han som dreper mannen til Zulejkha, og han blir (mot sitt ønske) utpekt som kommandant og ansvarlig for fangetransporten. Ignatov er fra Leningrad, han er kommunist inn til beinet og er også svært lojal overfor det sovjetiske systemet og sine overordnede.  Han møter utallige vanskelighetene med å frakte kulakkene levende frem til leiren. Ingen av disse vanskelighetene kan han egentlig lastes for, de ligger høyere oppe i systemet. Likevel er det han som blir gjort ansvarlig. 

Når Ignatov blir etterlatt i ødemarken sammen med en flokk gamlinger av ymse herkomst ser han på det som sin oppgave å sørge for at så mange som mulig overlever den første vinteren uten noe særlig annet enn hans eget skytevåpen med ammunisjon og det fangene bærer med seg.

Vi følger Zulejkha og medfangene hennes gjennom den første forferdelige vinteren. Om våren får de noe mer forsyninger og det kommer stadig flere fanger. Leiren blir etter hvert som en liten by, langt fra begivenhetenes sentrum. Sultkatastrofen tidlig i trettiårene, Moskvaprosessene, ja til og med 2. verdenskrig er langt borte. For Zulejkha blir fangenskapet nærmest en oppvåkning, selv om livet er hardt og brutalt. Gradvis frigjør hun seg fra den personlige undertrykkelsen og de mentale sperrene som hun hadde med seg fra Tartarstan. Det er også interessante bipersoner, som den gamle legen, kunstmaleren, fiskeren og ikke minst angiveren og spyttslikkeren som kommer seg opp og fram.

Ignatov forandrer seg også i fellesskapet med fangene som han gradvis begynner å se på som mennesker. Han merker også at det kommunistiske statsapparatet som han trodde på er fullt av feil og mangler.  Det er en klatrementalitet som gjør at hvis han skal klare seg må han svike alle de prinsippene han har trodd på.

Guzel Jakhina skriver med bred pensel. Jeg var så heldig å få med meg et intervju med henne i Stavanger for noen dager siden. Boka hennes er blitt elsket og kritisert, det er kritikere som mener hun skjønnmaler Gulag mens andre mener hun rakker ned på Russlands historie. Stoffet er personlig for henne, hun kommer fra Tatarstan og har en bestemor som vokste opp i en fangeleir i Sibir. 

Jeg likte godt å lese boka. Den var ikke feilfri men ga likevel et storslått bilde av en periode i Russlands historie som jeg synes vi trenger å vite mer om. Beskrivelsene av naturen er storslått. Karakterene hennes blir tegnet med en slags vennlig ironi, jeg synes det fungerer godt i denne fortellingen. Det skjer så mye grusomt at en trenger å ha litt avstand til stoffet. Jeg gleder meg til flere av bøkene hennes blir oversatt.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar