Katarina Wennstam: Vargen

I fjor høst var vi i Malmø, og jeg måtte jo raske med meg noen svenske pocketbøker. Det er jo mange gode svenske romaner som aldri blir oversatt til norsk. En av de skulle være en krim, helst en forfatter jeg ikke har lest før, og denne så lovende ut.

Boken handler om drap på kvinner. Det er to parallelle historier. En ung jente forsvinner på vei hjem fra en fest. Dagen etter blir liket hennes funnet i en park, ille tilredt. Etterforskeren Charlotte Lugn jobber med denne saken. Samtidig er en gammel bekjent av henne, Shirin Nouri, bistandsadvokat i en straffesak der en ung mann har drept sin ekspartner. Shirin representerer de etterlatte.

Jeg er ikke kommet langt inn i boken før jeg merker at forfatteren har en politisk agenda. Hun vil frem i lyset med hvordan det svenske rettssystemet lar hustru/kjærestemordere slippe lettere hvis de påberoper seg å være sveket, bedradd, snakket nedlatende til osv. Her har hun jo en "god" sak, og hvis det virkelig er slik i 2020-årene at en mann kan argumentere seg til strafferabatt ved å snakke nedsettende om den samboeren han drepte - da bør det skrikes høyt i alle medier. Men det blir dessverre ikke automatisk noen god kriminalroman av det.

Omstendighetene rundt rettsaken tar svært mye plass, og jeg er langt over halvveis før det skjer noe særlig utvikling i den andre saken som jeg betrakter som hovedplottet. I siste tredjedel av boka begynner det å utkrystallisere seg noen mulige spor.  Helt mot sluttet blir det også en slags (indirekte)sammenheng mellom de to handlingene og vi får også en kort dramatisk hendelse. 

Jeg er ikke imot å ha en eller annen (god) politisk agenda i en roman, heller ikke i en kriminalroman, men da må ikke argumentasjonen smøres så tydelig utover som i et kampskrift. Og i en kriminalroman må det være mer handling rundt selve plot'et enn det er her. Ikke nødvendigvis action, men det må avhøres vitner, spor må følges opp, vi må bli kjent med mulige mistenkte, romanen må bevege seg. Det skjer ikke i de første 60% av denne boka.

Så er det litt personlig krydder rundt hovedpersonene som er helt greit. Både Charlotte (som er lesbisk) og hennes kollega har kanskje noe på gang med den samme kvinnen. Charlotte er plaget av migrene og har sin voksne datter og svigersønn boende hjemme hos seg for tiden. Shirin kjemper i rettenen mot en ufyselig forsvarsadvokat for den like ufyselige morderen. En kvinnelig journalist er demonstrativt uinteressert i rettsaken  fordi partnerdrap har mindre interesse enn gatemord på en ung pike. I det hele tatt.

Men nå ser jeg frem til å lese "Skuggliljan" av Johanna Mo som skriver fra Öland, den første boken i serien likte jeg svært godt. Og kanskje kommer det mer fra Stina Jackson, "Sølvvegen" og "Ødemark" - jeg likte begge disse svært godt.