Joyce Carol Oates: Night. Sleep. Death. The stars

Denne boka hadde jeg så lyst til å lese, men jeg la den fra meg litt før halvveis. Romanen handler om hva som skjer med en familie når dens overhode gjennom en hel generasjon, "Whitey" Mc Claren dør. Mc Clare en en svært vellykket forretningsmann og politiker i 60-årene i en by i staten New York. Mc Claren dør av senskader etter et svært brutalt overfall fra noen politifolk som har  angrepet en svart bilfører på en av hovedveiene.  Mc Claren kritiserer dem verbalt for voldsbruk og blir selv brutalt slått med køller og sparket. Når han får hjerneslag sender politifolkene ham på sykehus. Overfallet blir dysset ned og familien tror han har hatt et trafikkuhell. Men dette redder  livet på den andre sjåføren. 

Vi følger hans svært trofaste kone Jessalyn og de fem barna gjennom Whiteys' sykehusopphold, dødsfall, begravelse og det som følger etter. Kona Jessalyn er først en supermodell av en pårørende, viker ikke fra mannens side og gjør samtidig hva hun kan for å mildne konflikter mellom barna deres. Man når Whitey dør etter en infeksjon går hun nærmest opp i limingen, og det virker det som resten av gjengen gjør også.

 Jeg klarer ikke helt å engasjere meg i disse menneskene. Begynnelsen virker interessant nok, men politivoldsepisoden forsvinner ut i dimman under sykehusoppholdet. Det er også flere interessante trekk ved familiemedlemmene, ikke minst den yngste sønnen Virgil som lever i alternative samfunn med lavt miljøavtrykk og asketisk livsstil. Whitey har aldri akseptert hans veivalg. Den velutdannede Sophia jobber på et senter for dyreforsøk og driver stort sett og lemlester og/eller tar livet av dyr i vitenskapens tjeneste. Etter farens død får hun ikke til å fortsette med dette arbeidet. Den eldste sønnen Thom skal overta for faren i firmaet, er den som er mest aggressiv overfor Virgil og blir også den som oppdager hva som egentlig foranlediget farens skader og død.

Jessalyn tar ikke det helt innover seg at mannen faktisk er død, skrumper nærmest inn mentalt, klarer ikke selv de enkleste praktiske ting når det gjelder penger, bankonto, papirarbeid osv. Hun slutter å stelle håret og går omkring nærmest som en zombie. Svært mye av det jeg har lest hittil handler om hennes svært innskrenkede liv i tiden etter begravelsen.

Konflikten mellom barna ligger og lurer, spesielt når det viser seg at de alle sammen arver lik andel etter faren, noe flere av dem synes er dypt urettferdig da de mener de selv skulle hatt en mye større andel. Jeg klarer ikke å føle sympati for noen av dem, ikke engang Virgil, han blir for sær for meg og Jessalyn har jeg lyst til å riste og brøle til: "Se å få deg et liv!" 

Jeg har lest flere av Joyce Carol Oates sine romaner og likt dem godt, ikke minst "Niagara" og "Blonde". Det virker som om hun har hatt ambisjoner om å skrive "Den store amerikanske romanen" og ikke har fått det til. Og siden den var svært tjukk ga jeg meg, det finnes så mange andre bøker.