Etter å ha lest Kim Leine sine to første mursteinsromaner om Grønlands historie var det ingen utvei - jeg måtte lese denne også, den tredje og siste i trilogien. Nå har jeg kommet meg igjennom de 845 sidene, og jeg føler meg helt slått ut!
I likhet med de to første bøkene er "Etter åndemaneren" en helt selvstendig roman som kan leses uavhengig av de andre. Mesteparten av handlingen i boka foregår på 1880-tallet og rammen er en dansk ekspedisjon som ble ledet av løytnant Gustav Holm til østsiden av Grønland. Det meste av både dagens og fortidens bosetninger på Grønland er på sør og sørvestsiden, men det var kjent at det fantes noen bosetninger av inuiter på østsiden, og det gikk også rykter om at det skulle finnes etterkommere eller i alle fall spor etter norske bosetninger der fra vikingetiden.
Ekspedisjonen er en historisk begivenhet, den ble kalt "Konebåtekspedisjonen", basert på at det var inuittkvinner som rodde ekspedisjonen nordover langs de farlige, delvis islagte fjordene, i tråd med tradisjonen. En av deltagerne var den dansk-grønlandske kateketen Johannes "Hanseeraq" Hansen.
Ekspedisjonen er en viktig del av boka, men ryggraden er likevel bosetningen i Sydprøven (nå Alluitsup Paa). Hanseeraq er en viktig person. Han strever med samvittighetskvaler over måten hans første kone Dorthe døde på, dette får vi vite mer om senere i boka. Datteren Sara er hushjelp hos den sære gamle eneboeren Julius Krabbe. Han har arbeidet i gruvene sammen med Jørgen, Hanseeraq's bror Jørgen og har en lang fortid som horebukk. Han er sannsynligvis far til mange av ungdommene i bygda. Ufrivillig incest blir derfor et viktig tema i romanen.
Før han (noe motvillig) lar seg verve til ekspedisjonen får Hanseeraq brev fra sin bror Jørgen fra Danmark. Jørgen er døende og insisterer på at hans sønn Jens må komme til København. Og Jens reiser, men han kommer for sent til å treffe faren. I stedet treffer han pastor Chresten Kok som var en venn av Jørgen og han opplever at det er noen som gir ham en viss økonomisk støtte, uten at han vet hvor pengene kommer fra. Jens oppdager sin homofile legning i møte med det ganske utsvevende livet i visse kulturkretser i København. Gjennom Jens sine opplevelser får vi et innblikk i livet i bakgatene, på ølstuene, under broene og på utedoene i tillegg til teatersalongene og på universitetet på denne tida. Det er flere som er ute etter å trekke Jens lenger ned i rennesteinen, og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.
Og så er det gullet da. Noe gullstøv og noen store biter fra en gullåre, de inngår i handlingen.
Kim Leine har laget noen fantastiske historier av dette som er like spennende enten vi følger Hanseeraq's ensomme vandring i kulde og uvær inn mot den eldgamle isbreen, ekspedisjonsmedlemmenes besøk i de lusbefengte men varme hyttene til de utfattige inuitene eller Jens sine vandringer i kokainrus i Københavns bakgater.
Det er ingen reinspikka helter i denne boka, men flere interessante personligheter både blant grønlenderne, danskene og de mange av blandet avstamning. Noen av dem blir jeg riktig glad i, både Hanseeraq, Sara og Jens følger jeg med spenning, ja, til og med Julius Krabbe får jeg litt sympati for. I forhold til de andre to bøkene er grønlenderne og ikke minst danskene blitt mer siviliserte, men danskene representerer fortsatt en kolonimakt. Boken avsluttes i 1953. det året da Grønland skiftet status fra koloni til å bli et av Danmarks amt (fylker).
Her er både fødsler og død, både fredfylt bortgang og voldelig død, og som i de første bøkene flyter det med kroppsvæsker både her og der.
Vi finner også sterke tråder bakover til noen av personene "Profetene i Evighetsfjorden" bl.a. i minnene til Julius Krabbe. (Jeg må nok ta en titt på den igjen for å følge trådene) Og så er et åndemaneren Aappaluttog som var både mann og ånd i "Rød mann, sort mann", han kunne reise både i tid og rom. Han dukker også opp i denne boka, nå bare som ånd.
Kim Leine skriver i et etterord om bakgrunnen for boka og hvor mye som bygger på historiske hendelser. Det er forbausende mye som har en historisk bakgrunn, men de mange intrigene i boka er likevel Kim Leines påfunn.
Boka traff meg ikke som et mildt pust, mer som et knytteneveslag, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å begynne på en ny roman igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar