I sin siste roman er Gaute Heivoll på Sørlandet, nærmere bestemt Kristiansand og han skriver om hendelser fra virkeligheten. Gaute Heivoll er virkelig på hjemmebane når han dikter liv i virkelige hendelser.
I november 1967 blir Eli på 15 år funnet knivstukket og død i et skogholt like utenfor sentrum, ikke så lenge etter hun og venninnen Kristin hadde følge hjem fra skolen. Byen er i sjokk. Men politiet får fort en ung mann i søkelyset. 21-årige Arne Isaksen er kjent fra politiet for voldsepisoder og "upassende oppførsel" overfor kvinner. Han blir regnet som tilbakestående. Under forhør tilstår Arne forbrytelsen. Han blir fengslet og saken regnes som oppklart.
Men det er noe som ikke helt stemmer i Arnes forklaring og jo nærmere de kommer inn i saken jo mer uforståelig blir det. Og så kommer det en annen tilståelse...
I boka følger vi etterforskningen nøye i beste kriminalromanånd, men samtidig får vi høre hva som foregår i tankene på flere av de involverte. Dette kan av og til være ganske forvirrende, for det er ikke alltid et logisk mønster i disse tankene og det førte i alle fall meg på villstrå flere ganger. Jeg så også flere mulige gjerningspersoner i menneskene rundt den stille og beskjedne Eli.
Det viktigste ved boka er ikke hvem som gjorde denne ugjerningen, det er heller å beskrive hvor mye som kan befinne seg i menneskesinnet og hva slags følger det kan få. Faren for at politiet kan fremkalle falske tilståelser blir jo berørt i boka, men blir egentlig ikke gjort til et hovedpoeng, slike som jeg kanskje hadde forestilt meg det ut fra bokomtalelsene.
Dette er en god roman, men av bøkene jeg har lest av Heivoll er jeg nok mest glad i "Over det kinesiske hav", og denne kommer ikke helt opp der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar