Jeg ble inspirert av danske Liv Jessen sin utmerkede Undset-biografi til å lese denne boken og så hadde vi også et Undset-program i litteraturgruppa vår. Denne middelalderromanen har jo havnet litt i skyggen av Kristin Lavransdatter og det har den absolutt ikke fortjent!
Dette er på mange måter en klassisk roman med en fortelling som strekker seg fra Olav og kjæresten Ingunns ungdomstid til alderdommen. Jeg har foreløpig bare lest første delen.
Olav står i sentrum, oppfostret på gården til Ingunn sine foreldre siden hans egne foreldre er døde. Når barna var små ble det inngått en forholdsvis uformell avtale om fremtidig ekteskap. De to vokser opp nærmest som søsken og står hverandre nært, men i ungdomstiden går dette over til et kjærlighetsforhold.
Olav og Ingunn er sikre på at de skal få gifte seg. Ingunns far dør og Ingunns brødre vil ikke akseptere Olav som svoger. Olav er hissig og oppfarende og etter at Einar fornærmer ham på det groveste dreper han ham i et håndgemeng. Han må reise ut av landet for å tjene penger til å bøte for drapet til de andre brødrene etter datidens skikker. Ingunn blir igjen på gården.
Ingunn betrakter seg som forlovet med Olav men dette blir ikke respektert av familien. Et langt avsnitt i boka handler om Ingunns liv i de årene hun venter på Olav som hun får svært liten informasjon om. Så kommer islendingen Teis på banen. Han er ung, sjarmerende og ganske upålitelig. Teis blir begeistret for Ingunn. Hun tar godt imot ham og liker å prate med ham men sjarmen biter ikke på henne. Bortsett fra en ulykksalig kveld som får følger. Ingunns posisjon på gården blir nå verre enn noensinne, foraktet som hun blir av alle. Og like før Olav kommer hjem fra Danmark med sin bot betalt og klar for ekteskap føder hun en sønn.
Olav blir rasende og tenker først å avlyse ekteskapsplanene, men så besinner han seg og er villig til å ta med seg Ingunn og sønnen hennes Eirik til Hestviken der gården hans ligger. Men først oppsøker han Teis. Teis vil gjerne gifte seg med Ingunn, men snakker nokså nedlatende om henne. For Olav er dette en trussel mot en fremtid der Ingunn tross alt skal være hans hustru og sønnen hennes som han har tenkt å utgi som sin egen. Olav reiser over fjellet med Teis og (delvis fremprovosert) havner i basketak med islendingen og dreper ham. Så skjuler han alle spor etter drapet og reiser tilbake til Ingunn.
Resten av boka handler om livet i Hestviken. Forholdet mellom Olav og Ingunn er først temmelig kjølig, men gradvis kjenner Olav på sine gamle følelser for Ingunn. For Olav er også troen svært viktig, han har lovet å elske og ta vare på Ingunn og dette skal han stå for.
Ingunn finner seg ikke så godt til rette i Hestviken. Hun har skrantende helse og når Olav finner tjenestefolk som kan hjelpe henne med husarbeidet kommer hun ikke overens med noen av dem. Hun blir gravid flere ganger. Den første sønnen deres er svakelig og dør, to andre dør ved fødselen. Så føder hun en velskapt jente som lever opp. Forunderlig nok går ikke barnedødsfallene så sterkt innpå Olav men han blir sterkere knyttet til datteren. Og så er det Eirik, sønnen til Teis. For Eirik blir Olav det store ideal og Olav tar seg godt av gutten og sørger for at han får fulle rettigheter til å arve etter ham. Men Eirik har et spesielt lynne - han er full av fantasier og legger ut om den ene historien etter den andre - Olav tar det som løgner og dermed synd og skam.
Olav har hatt store sjelekvaler etter drapet på Teis - ikke så mye at han tok livet av ham, men at han prøvde å skjule drapet. Dette blir et stort og voksende dilemma for ham - for å få sjelefred kan han skrifte sin synd og ta den straffen som dette kan medføre men det vil også føre til at Ingunn fremstår som utro og Eirik vil miste alle sine fremtidsmuligheter.
Etter den siste fødselen blir Ingunns helse dårligere. Hun blir lam og sengeliggende. Gradvis svekkes hun og til slutt dør hun.
Jeg syntes det var svært interessant å lese en middelalderroman med en mann som hovedperson, det gir et annet perspektiv enn i Kristin Lavransdatter. Olav sitt hissige temperament, sine sjelekvaler, sitt ønske om å gjøre det riktige, opptre høvisk, alt dette blir svært godt beskrevet. Det er fascinerende å lese om den sterke kristentroen som også er oppblandet med en god del gammel overtro.
Det jeg synes er problematisk i boka er Ingunn - hun blir liksom reduser til et ingenting. Tilslutt kommer det frem at hun var nærmest blitt voldtatt av Teis den natten - hadde hun trukket det frem kunne hun kanskje ha fått litt bedre behandling. I stedet lar hun seg nærmest selvpiske inn i en taperrolle som ikke bare hun men hele familien lider under. Og hvordan har hun vokset opp på gården uten å lære noe om gårdsdrift? Jeg kan ikke unnlate å tenke på Kristin som husfrue - når hun kommer til den nokså neglisjerte gården til Erlend bretter hun opp ermene og får ryddet og vasket og ordnet opp med tjenerstab og jeg vet ikke hva. Ingunn går nærmest i dvale og i tillegg avviser hun all hjelpen hun blir tilbudt. Kunne ikke Sigrid Undset gitt henne litt mer å spille på???
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar