Judy Nunn: Territory

Mannen min hadde denne boken med seg fra sitt arbeidsopphold i Australia. Forfatteren er tidligere skuespiller og hadde bl.a. i mange år en rolle i «Home and Away». Hun forlot TV-serien i 2000 for å bruke mer tid på å skrive og er visst en populær forfatter i hjemlandet.

Dette er en stort anlagt roman om Northern Territory og byen Darwin fra 1940-1975 men den gjør også et sveip innom 16- hundretallet der vi følger nederlandske Lucretia van der Mylen ombord på «Batavia» på vei til hennes ektemann.

Men bokas hovedperson er engelske Henrietta Galloway som gifter seg med en australsk pilot og følger ham hjem til den store kvegfarmen i Northern Territory, ikke så langt fra Darwin etter krigen. i England er Terence Galloway er ung og kjekk og forelsket og en hensynsfull kavaler. Hjemme på farmen er han machomannn og kopierer sin far i å være despotisk familieoverhode og overgår ham i rasisme og brutalitet.

Henrietta er en tøff jente og klarer å tilpasse seg livet i «the outback» men hennes ektemann behandler henne som sin eiendom. Hun finner litt trøst i miljøet i Darwin som nettopp har reist seg etter mange år med japansk utbombing under krigen. 

Det er flere interessante bipersoner: aborigineren Jackie som har ansvar for kvegdriften, hans kone Nellie som er husholderske på farmen og datteren Pearl. I Darwin møter vi den energiske læreren Aggie, hennes gode venn Paul og den kinesiske kjøpmannen Foong Lee. Lenger ut i boka kommer Henriettas sønner Malcolm og Kit i fokus.

Og så er det en gjenstand som følger boka fra Lucretias reise til siste side: en kostbar og spesiell medaljong som hun fikk laget før sin sjøreise og som har sin egen historie.

En storslått bok på mange måter som maler et levende bilde av nordområdene i Australia. Den har også med orkanen Tracy’s voldsomme ødeleggelser i 1974, en hendelse som var ukjent for meg men som det fremdeles snakkes om i Australia. 

Men alt er ikke like supert. Northern Territory er skildret gjennom menneskene vi møter, og her svikter forfatteren. Det blir mye arketyper og overdrivelser. Ondskapen til Terence har ingen grenser og utvikler seg til galskap, Foong Lee er mystisk og eksotisk ("typisk kineser?") men eiegod så det holder, Henrietta er sterk og snill, underlegger seg sin grumme ektemann og ofrer seg for sine sønner. og De aboriginerne vi møter blir også fremstilt nokså skjematisk. Skildringene av Batavias forlis og det som fulgte skal være basert på faktiske hendelser og virkelige personer men personene er skildret helt endimensjonale, enten gode eller ondere enn ondest.

Åsne Seierstad: Ufred

Det tok litt tid før jeg begynte på Åsne Seierstads bok om Russland og russerne. Jeg tenkte det var en murstein som jeg ville bruke mye tid på. Men den var nokså lettlest, og når jeg var godt i gang drev den meg videre.

Seierstad tar utgangspunkt i russeren som kommer inn i Finnmark over Pasvikelva i 2023 og oppgir at han har desertert fra Wagnerstyrkene. Den første delen av boka gir oss hans historie. Jeg var litt skeptisk til dette - hvor troverdig var han og ville hans beretning fortelle oss noe sant om Russland i dag?

Men jeg ser at Åsne Seierstad på ingen måte blir et mikrofonstativ for Andrej Medvedev. Måten hun forteller hans historie på blir heller et blikk inn på livet i en småby i Sibir, fattigdom, alkoholisme, oppvekst på barnehjem, utemmet aggresjon og veien inn i Wagnerstyrkene. Skildringene fra slagmarkene i grenseområdene i Ukraina fra tiden både før og etter fullskala-invasjonen i 2022 gir et usminket bilde av den russiske angrepskrigens heslighet og den umenneskelige misbruken av unge soldater.

Men Seierstad nøster videre. Andrej blir et springbrett inn til Sibir, til Ust-Baktsjar. Hun oppsøker slektningene hans, en av skolene han gikk på, et av barnehjemmene han bodde i. Og overalt blir hun vist videre til andre som har noe interessant å fortelle. Men vi møter ikke mye engasjement verken for eller imot krigen som landet deres fører. Jeg synes heller det virker som en resignasjon over det kolossale maktapparatet. Propagandapparatet er på full speed, særlig overfor barna på skolene og gjennom offentlige arrangement.

Senere i boka tar Åsne oss med til opposisjonen i Russland, i den grad den er mulig å få i tale. Det er bl. gruppen rundt Novaja Gazeta (avisa til fredsprisvinneren). Den lille grupper klorer seg fast og prøver å utnytte alle smutthull til å nå sine lesere selv om avisa er nedlagt. Det er også gruppen «Veien hjem», pårørende til soldater som blir tvunget til å bli mye lenger ved fronten enn kontrakten eller mobiliseringsordren tilsier.  

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med et bilde av Russland som har gått fra tsarvelde til et sentralisert og brutalt kommunistregimet og fremdeles lever i et slags tsarvelde. Et land som aldri har bygd opp sterke demokratiske tradisjoner, med folk som er vant til å bøye nakken.

Åsne Seierstad skriver om sine egne reiser i boka men den fungerer ikke akkurat som en reiseskildring. Istedet brukes hennes egne opplevelser mest som et springbrett til å komme nærmere innpå menneskene hun møter.

Mons Kallentoft: Den femte årstiden

Denne plukket jeg opp i en stor bruktbokhandel i Karlstad. Jeg har ikke vært borti forfatteren før.

Malin Fors får et brutalt mord på en ung kvinne  i fanget, og det blir opptakten til en større etterforskning av en rekke svært groteske mord og mordforsøk på kvinner.  For to av ofrene har overlevd, men de er så sladet fysisk og ikke minst psykisk at de ikke er i stand til å kommunisere.

Malin Fors er selv en tørrlagt alkoholiker. Hun har samboeren Peter, like harmonisk og rolig som Malin er oppfarende og lettere nevrotisk. Og godt er det, for i denne boken drives Malin mot yttergrensene i jakten på den sadistiske voldsmannen.

Det var en spennende bok å lese. Etterforskningen nærmer seg et jaktlag med menn fra de høyere samfunnslag, men de har alle sammen solide alibier og fremstår som uangripelige. Kanskje er det en helt annen forklaring?

Jeg synes kvinnemishandlingene er altfor bestialske og grafiske. Kanskje finnes det så grusomme voldsmenn, men mer sadisme gjør ikke boka bedre. Dette gjør at jeg likevel ikke får lyst til å lese flere bøker av forfatteren.

Elly Griffiths:Løgnens hus

Dette er nr. 2 i serien med arkeolog Ruth Galloway og politietterforsker Harry Nelson. 

Det dukker alltid opp skjeletter i disse bøkene, gjerne i forbindelse med gravearbeider eller renovasjon. Skjeletter som kan være flere tusen år gamle, eller 50 år eller kanskje svært mye yngre?

Og i et land med en historie som England er det slett ikke så usannsynlig at slike funn kan dukke opp, gjerne også i Norfolk der disse bøkene foregår. Og også i denne boka ligger det en mørk historie bak, en historie med forgreninger til nåtiden. 

Elly Griffith skriver bøkene i nåtid. Det er litt ivant, men jeg synes det gir historiene en viss nerve, det er akkurat som det skjer noe hele tiden, selv om handlingen egentlig kan gå nokså langsomt. 

Privatlivet til Ruth og til Harry får en ikke ubetydelig plass. Det kan av og til gå litt ut over kriminalhistorien, men det er samtidig fortalt med en god porsjon humor så jeg tar det med fatning.

 

Sara Blædel: Jenta under treet

Sara Blædel skriver kriminalromaner med venninnene politietterforsker Louise Rick og journalist Camilla Lind i hovedrollen. I denne boka foregår svært mye av handlingen i Sara Blædels familie og nære omkrets. Vanligvis synes jeg ikke kriminalromaner fungerer så bra hvis etterforskernes privatliv holdes i fokus. Jeg ser litt bort fra dette her da det er et svært interessant plot. 

På Bornholm blir liket av skolejenta Susan funnet i en slags hule under et veltet tre. Susan forsvant fra en skoletur for et 20-talls år siden. Louise blir kalt hjem fra en jordomseiling da hennes bror Mikkel har prøvd å ta livet sitt. Hans kone Trine har forsvunnet fra hjemmet og de to barna deres. Den samme Trine var på den samme skoleturen. 

Mikkel kommer i politiets søkelys da de frykter at Trine er drept. Men kan det være en sammenheng med det som skjedde med Susan på Bornholm? Da en annen klassevenninne, Pia drukner seg blir Louise styrket i troen på at dette kan henge sammen på en eller annen måte. Camilla er engasjert i saken for den avisa hun jobber for og drar til Bornholm for å friske opp i hukommelsen til noen gutter som hang sammen med disse jentene under skoleturen. 

Der er som sagt en spennende intrige, men jeg synes det er enkelte svakheter ved måten den er fortalt på. Det er for lite løse tråder - det er så få mistenkte og jeg kom derfor altfor tidlig på sporet av løsningen. Og så var det Camillas og Louises privatliv som tok svært stor plass. Det var en grei kriminalroman, ikke noe mer enn det.

Deborah Crombie: A Bitter Feast

Denne boka kommer like etter Garden of Lamentation som jeg nettopp leste. Den var veldig Londonbasert. Men her er Duncan Kincaid og Gemma James med barn invitert på landstedet til foreldrene til Gemmas kollega Melody Talbot, delvis pga. hendelser i den forrige boka.

Duncan kjører alene og like før han kommer til landsbyen der familien Talbot bor blir han påkjørt, bilen velter utfor en skråning og han klarer med nød og neppe å klatre ut av bilen og opp på veien. Kvinnen som kjørte på ham er ikke like heldig, hun dør av skadene og hun har en passasjer som også er død - det skal vise seg at han var død før kollisjonen.

Passasjeren var Fergus O’Reilly, en tidligere berømt kjøkkensjef, nå nokså fallert. Hans tidligere kollega Viv Holland var også en svært anerkjent kokk, hun driver nå den lokale puben og har påtatt seg å arrangere maten ved en veldedighetslunsj som holdes på eiendommen til familien Talbot.

Det skjer et til dødsfall - barkeeperen i puben blir påkjørt på veien hjem og det virker som det var en planlagt påkjørsel. Og O’Reilly hadde en overdose av hjertemedisin i blodet, det er tydelig at det er en morder på ferde.

Hovedtemaet i denne romanen er mat, avansert kokekunst, miljøet i restaurantbransjen i London versus miljøet i en landsbypub med restaurantservering. Det er heldigvis ikke en herregårdskrim, det var jeg litt redd for. Det er en broket samling av personer tilstede - to av Vivs medarbeidere har jobbet sammen med henne og O’Reilly i London. Det er en bonden Mark, Vivs nåværende kjæreste. Gartneren Joe jobber for Talbotfamilien og bor nærmest som en eneboer i en strømløs hytte, og så er det Roz, assistenten til Addie Talbot som har en sterk dragning på mannfolk. Tidligere ektefeller av flere av de impliserte dukker også opp. 

Dette er en krim der ting foregår i et tett miljø og i løpet av nokså kort tid. Duncan og Gemma driver ikke direkte etterforskning selv men bidrar likevel, hver på sin kant.

Jeg synes det er positivt at saken rulles opp gjennom samtaler og hendelser som dreier seg om mellommenneskelige forhold, og dette er Deborah Crombie god til. Det blir likevel litt for mye familieforviklinger på landet etter min smak, jeg vil heller ha ekteparet tilbake til bakgatene i storbyen.

Johan B Mjønes: Spuria

Kristin er 87 år. Hennes ektemann gjennom år er død etter et langt sykeleie. De elsket hverandre og hadde et godt liv sammen. Men noe har tynget Kristin i alle disse årene. Hvor ble det av den vesle gutten hun ble nødt til å adoptere bort da hun var 16 år? Sengen hennes i barsel var merket med S for Spuria, uekte. Hun har aldri snakket med noen om dette.

Kristin blir nærmest besatt av ønsket om å finne barnet sitt som nå må være i 70-årene. Hun allierer seg med den av barnebarna som står henne nærmeste, veslegutten Knut sin yngste sønn Birger. Men det er ikke så lett å få noe hjelp fra byråkratiet rundt gamle adopsjonssaker og reglene er strenge.

Vi får høre hele bakgrunnshistorien til barnefødselen gjennom tilbakeblikk i boka. Parallelt følger vi Kristin i nåtiden, en gammel dame, helt avhengig av rullator og rullestol og den daglige hjemmesykepleien. Moderate dataferdigheter, hun kan nok gjøre litt men så kommer hun borti et eller annet og da blir det umulig å finne frem på skjermen.

De to døtrene tar seg av forberedelsene til begravelsen. Døtrene som hun ikke klarte å amme, med den eldste sank hun inn i en fødselsdepresjon som gled over i den andre fødselen. Hun har et nokså anstrengt forhold til begge to. Og av og til blir Kristin litt for skarp og avvisende i kanten, også overfor hjemmesykepleierne, til og med overfor Birger som tross alt hjelper henne hele tiden. Men letingen skal være hemmelig....

Det er mye godt i denne romanen. Jeg synes det viktigste den tar opp er hva fortielsen gjør med et menneske og med forholdene i en familie. Fortielsen har gjort at Kristin ikke klarte å være en god mor for sine døtre, noe både de og hun selv har tatt skade av. For Kristin blir ikke det viktigste hva hun finner i letingen etter barnet sitt men hva som skjer når hun åpner opp. De fineste partiene er de som beskriver Kristin i nåtiden, hvordan hun blir hindret av sine fysiske forutsetninger og likevel halsstarrig går videre. Det er ikke noe vondt i henne, men hun blir ikke fremstilt som noe uskyldig offer heller, så bisk som hun kan være i kantene. Det er en virkelig god og varm beskrivelse av en gammel dame på godt og av og til vondt.

Derimot synes jeg enkelte ting skurrer i beskrivelsen av oppveksten hennes. Den drikkfeldige faren, sånn som han er på sitt verste - jeg savner en slags oppløsning, hvordan forsvant han egentlig "ut or soga"? Den dramatiske julekvelden da de rømmer til slektningene blir på en måte hengende i lufta og er egentlig litt unødvendig for beskrivelsen av Kristins voksne liv. Det lutfattige hjemme til Tobias og faren hans blir nesten litt idyllisert. Det hele virker litt "oppdiktet" på meg.

Noen har trillet seksere, det gjør ikke jeg men det er en god bok.