Bergsveinn Birgirsson: Svar på brev frå Helga

Jeg har nettopp lest ferdig en liten perle. Denne boken ble nominert til nordisk råds litteraturpris i 2012. Den kunne godt ha vunnet.

Boken er utformet som et brev fra den gamle sauebonden Bjarne til elskerinnen Helga som han hadde et intenst forhold til mange år tidligere. Hun har skrevet et brev til han (for en tid siden) som han omsider vil svare på. Brevet blir en vandring gjennom mesteparten av livet hans. Rammen for de fleste møtene mellom Bjarne og Helga er saueavl, sauesanking og parring av sauer. Slik kaller han også den mest intense tiden de har sammen for "parringstida i livet mitt". Bjarne lever i et barnløst og kjærlighetsløst ekteskap med Unn mesteparten av livet, men han har et intenst kjærlighetsfullt forhold til gården og bygda. Helga lever i et like kjærlighetsløst ekteskap med Hallgrim som hun har et par barn med. Så blir Helga gravid med Bjarne. Hun vil at de skal flytte til Reykjavik sammen og få seg et liv der. Det er gode muligheter i hovedstaden - det er like etter krigen og amerikanerne holder på å bygge opp basen på Keflavik og det er arbeid nok. Bjarne har valget mellom sin kjærlighet til Helga og det kommende barnet eller sin kjærlighet til livet som sauebonde. Han velger å bli på gården, Helga sørger for at Hallgrim tror at datteren er hans og Bjarne får bare følge datterens oppvekst på avstand helt til Helga gjør alvor av å reise til byen. Det blir et valg som gjør smertelig vondt og som han sliter med resten av livet.

Det som gjør denne boken helt spesiell er det fantastiske språket. De erotiske skildringene av møtene med Helga er saftige og bokstavelig talt jordnære men samtidig så fulle av lengsel og kjærlighet at jeg mange ganger må lese ordene om igjen for å få med alt. Han skriver også levende om andre hendelser, for eksempel er det en helt utrolig historie om da han var med og hentet den røkte kjerringa. Boken er oversatt til nynorsk. Det er et nynorsk som ikke ligger tett opp mot bokmålet, tvertimot er det fullt av ord og vendinger som jeg må tenke meg om både en og to ganger før jeg får med meg. Men språket kler boken og jeg synes også det gir en nærmere tilknytning til den islandske virkeligheten.

Denne historien får plass på hundre sider. Men det tok likevel litt tid å lese den på grunn av det litt omstendelige og vakre språket. Det var en god opplevelse, for det gav også tid til ettertanke underveis.

Jeg må lese mer av Bergsveinn Birgisson.

Håkan Nesser: En helt annen historie

Jeg leste nylig en annen av Håkan Nesser sine bøker om Gunnar Barbarotti og den gjorde meg nysgjerrig på resten. Dette er den andre boken i serien. I likhet med "De ensomme" handler også denne om opprulling av en gammel historie under en mordetterforskning. Men her blir Barbarotti direkte involvert da han får brev som varsler hvert mord på forhånd. Selv om han får oppgitt navnene på mordofrene har politiet svært lite å gå etter. Til slutt får Barbarotti tilsendt en bunke dagboknotater som beskriver noen hendelser i Bretagne 7 år tilbake i tid der alle mordofrene er innblandet. Denne dagboken har vi leserne allerede fått innblikk i, de blir presentert i parallell med mordene som skjer. Disse notatene inneholder i seg selv en dramatisk historie med en svært spennende oppbygging og er det som holder boken oppe gjennom de (etter min mening) alt for mange sidene. Så får også denne historien en egen vri mot slutten.

I likhet med "De ensomme" går også her etterforskningen svært langsomt, og det store gjennombruddet skjer helt på slutten når en av etterforskerne stiller et grunnleggende spørsmål ved den gamle historien fra dagbøkene. Så får de endelig tak i et relevant vitne og finner hele løsningen. Løsningen er forsåvidt ganske fiffig, men dette har tatt 500 sider der det for det meste egentlig ikke skjer så mye relevant for oppklaringen. Den samme svakheten så jeg i "De ensomme" men her synes jeg den er mye tydeligere. Jeg synes rett og slett at dette blir for tynt og det virker som venstrehåndsarbeid fra Nesser sin side. En av hans "gimmick" i denne serien er samtalene med Vårherre som han har tillagt Barbarotti. I utgangspunktet synes jeg dette er en god ide, men det blir etter min mening for mye kjølig distanse i disse "samtalene", det blir heller litt flørting med gudsbegrepet enn eksistensialistiske og/eller etiske problemstillinger.

Van Veeteren-bøkene til Nesser var skikkelig god krim, men jeg synes ikke denne er i samme divisjon.

 

Gaute Heivoll: De skyldfrie

De fleste romanene Gaute Heivoll har skrevet bygger på virkelige hendelser. Jeg har hittil bare lest "Før jeg brenner ned" som jeg likte godt. Denne boken er en oppdiktet roman som er lagt til en liten sørlandsbygd litt utenfor byen (Kristiansand?). Den ligger langs Sørlandsbanen og toget er noen ganger nevnt i handlingen. Romanen foregår i mellomkrigstiden. Tidsepoken spiller egentlig ikke noen stor rolle for handlingen.

Vi møter søstrene Sigrid og Edit som bor sammen med moren Johanna litt utenfor den vesle bygda der bedehuset er samlingspunktet.  Sigrid og Edit har alltid vært svært nær knyttet til hverandre. Men nå føler Sigrid behov for litt mer frihet og selvstendighet og vil at lillesøster Edit skal slippe litt tak i henne. Det oppnår hun ved å reise på husmorskolen ved kysten. Der møter hun en ny, åpnere verden. Jentene på skolen prater livlig og utvunget sammen, de har kortklippet hår og kjoler med smale belter, sjøen er i nærheten og det er et fiskemottak der. Sigrid treffer en gutt og opplever med ham noe som er i grenselandet mellom sex og kanskje kjærlighet, eller i alle fall litt nærhet.

Med Edit går det ikke så bra, hun visner nærmest hen av ensomhet. Så dukker Embret opp med en fersk lærereksamen og overtar skolen. Han tar nærmest Edit under sine vinger og blir kjent med Johanna. Johanna og Embret får Edit inn på husmorskolen så Sigrid kan ta seg av henne. Han og Sigrid trekkes mot hverandre og det går mot ekteskap. Samtidig livner Edit til og trekkes mer mot det livligere utelivet som Sigrid opplevde da hun begynte på husmorskolen.

Etterhvert får vi mer og mer av historien fortalt fra Embret sin side. Han er en spesiell karakter - han er nokså opptatt av å gjøre det bra og vise seg frem, men det virker som det er en avgrunn i ham som trekker ham ned og vi kommer ikke helt innpå ham. Han er ikke helt sannferdig om seg selv og sine bedrifter og blant annet jobber han med å få gitt ut en diktsamling han skriver basert på en haug med manuskripter han finner etter sin forgjenger og som han utgir for sin egen. Så kommer katastrofen - Edit blir gravid. Embret overtaler henne og Sigrid til en løsning på dette problemet basert på en løgn. Dette kommer til å prege forholdet hans til Sigrid og forholdet mellom de to søstrene for resten av livet. Løgnen og følgene av den blir også hovedtemaet i boken.

Jeg oppfatter dette valget som Embret sitt valg for det er helt klart han som er drivkraften, selv om de er sammen om det alle tre. Men hvorfor gjør han det? Tilsynelatende fordi det vil være ødeleggende for Edit og for moren om hun skulle få et barn under slike omstendigheter. Men jeg godtar ikke helt den forklaringen. Jeg opplever bedehusmiljøet i bygda som relativt trangt, men likevel er det kjærlighet og omtanke der og jeg tror det tross alt ville vært tilgivelse for Edit hvis omstendighetene ble kjent. Moren Johanna ville tatt det tungt - men hun ville ha klart å komme over det. Nei, jeg ser Embret sitt valg mer som et utslag av hans trang til å være ovenpå, opprettholde en fasade.

Det er en ganske sterk historie og den blir fortalt i et nokså enkelt språk. Gaute Heivoll forteller historien i ganske korte kapitler som ofte dreier seg om ganske dagligdagse hendelser og gjerne også med levende beskrivelser av naturen. Det skaper en slags kontrast mellom språket i boken og de nokså tunge konfliktene. Dette synes jeg fungerer svært godt. Et annet pluss ved boken er skildringen av en liten bygd på Sørlandet der kristendommen og bedehuset står sterkt. Han bedrkiver dette med både kritikk og varme og noen av personlighetene i miljøet er uforglemmelige.

Noe som jeg synes trekker litt ned er at Sigrid får slippe så lite til. Vi blir ganske godt kjent med Sigrid i begynnelsen av boken, men deretter opplever vi henne mest gjennom Embret, og hun har viktige og kraftige reaksjoner på det som skjer som vi kunne fått mer innblikk i.

Alt i alt var dette en bok som var god å leseog jeg kan godt ha mer av Gaute Heivoll.

Meelis Friedenthal: Biene

Denne boken var en av dem som fikk EUs litteraturpris for 2013. Det er første gang jeg har hørt om den prisen. Det virker som den deles ut til mange forfattere hvert år, en fra hvert land som er med på et av EU sine kulturprogram. Det var først og fremst vår reise rundt Østersjøen i 2015 som gjorde at jeg plukket opp denne boken på Sandnes bibliotek. Jeg har ikke lest noen roman av en estisk forfatter før, Sofi Oksanen regner jeg som en finsk forfatter selv om hun er sterkt knyttet til Estland. Jeg liker å ha lest et eller annet fra hvert land vi besøker.

Forfatteren er historieprofessor i den gamle universitetsbyen Tartu i Estland. Handlingen er lagt til Tartu på slutten av 1600-tallet, antagelig 1697. Årstallet er av interesse fordi det i 1695-97 regnet hele sommeren i Nord Europa, også i Estland, noe som medførte kornmangel og hungersnød. Den svenske hæren hadde sitt kornmagasin ved Tartu og opprettet et tilfluktssted for kvinner og barn der som etterhvert ble oppgitt når situasjonen forverret seg. Og det regner mye i boken. Hver dag, og nesten på hver eneste side..

Boken følger den unge studenten Lauritius som har reist fra Leiden og ankommer Tallin med båt. Han har fått stipend for å studere i Tartu og har støtte fra sin fosterfar. Laurentius bringer med seg en papegøye i bur på skyssvognen til Tartu, men den dør, eller gjør den det? Den går inn i historien som en av de mange merkelige hendelsene som jeg ikke finner forklaring på.

Laurentius klarer å bli tatt opp ved universitetet og kommer inn i det akademiske miljøet. Men om nettene sliter han med mareritt. Han lider av melankoli, han er sykelig, får feber som slett ikke gir seg og all maten han spiser smaker råttent. Vi følger Laurentius gjennom en uke men jeg er ikke helt sikker på hvor bokstavelig vi skal oppfatte tidsangivelsene for det skjer svært mye i løpet av denne uken. Om nettene møter vi noen ganger i jeg-form noe som kan virke som andre personer men etterhvert har jeg landet på at disse personene er Laurentius egne drømmebilder.

Det er en gradvis endring gjennom boken fra at Laurentius  betrakter seg selv som fordervet - som en person som forårsaker andre menneskers død og elendighet til han til slutt finner at han kan bidra med noe positivt. Jeg er ikke helt sikker på hva som forårsaker denne forandringen men han har flere møter med en ung jente som har samme navn som den avdøde papegøyen hans og som fremstår som en slags vennligsinnet åpenbaring.

I det siste "nattkapitlet" møter vi biene i en av Laurentius drømmer og det er også avslutningen på fortellingen i boken. Det finnes også et etterord fra forfatteren.

Det som jeg likte best ved boken var beskrivelsene av hvordan folk tenkte på den tiden - fattigfolk sin overtro er inngående skildret. Akademikeren Laurentius er ikke så tynget av tro på trolldom og hekseri men det er likevel interessant å få et innblikk i hva som fremsto som moderne og fordomsfritt i et akademisk miljø den gangen. Vi blir ganske godt kjent med Laurentius - han har en fortid som vi får små glimt av i drømmene hans og i andre ting han forteller. Men jeg får lyst til å vite mer om hans familiebakgrunn og hans forhistorie. Dette blir også en styrke - min interesse for Laurentius blir opprettholdt til det siste og jeg aksepterer at jeg ikke får vite alt. Jeg likte også beskrivelsene av dagliglivet - skyssvogn, inn bo i pensjonatet, måltidet på banketten på universitetet. Når jeg leste etterordet forsto jeg at forfatteren har brukt mange virkelige personer fra den tids akademiske miljø og vært ganske tro mot hva disse har stått for. Det synes jeg også gir boken troverdighet. Og så var jo dette et interessant gjensyn med Tartu som vi besøkte på¨vår Østersjøtur.

Og så litt kritikk: jeg synes det er en svakhet ved boken at det blir litt for mange mystiske hendelser og forbindelser som ikke nøstes opp. Et eksempel på dette er biene fra bokens tittel og siste kapittel. Jeg får for meg at de skal symbolisere noe men jeg klarer ikke å finne betydningen.

Ellers kunne det vært spennende å høre Meelis Friedenthal snakke om denne boken og om Estland på 16-hundretallet.

Marit Kaldhol: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

Dette var en bok jeg plukket med meg på et boksalg fra butikkens eget lager (Hvilken butikk? husker ikke, sannsynligvis Norli i Stavanger.) Det var nok tittelen og det som sto bakpå som fanget meg. Marit Kaldhol skriver visstnok både poesi og prosa. Da jeg bladde i boken første gangen for å lese den fikk jeg inntrykk av at dette var mer poesi enn prosa med relativt korte tekster på en side av gangen. Den slags litteratur leser jeg sjelden og jeg la den vekk. Men for noen uker siden tok jeg den frem og begynte å lese i den og det viste seg at dette absolutt er en roman. Den er bygd opp av ganske korte kapitler, noen bare på en side. Vi møter Jenny som hele tiden henvender seg i tankene til storesøsteren Solrun. Det viser seg etterhvert at Solrun er kommet på kant med samfunnet. Dette startet allerede da Solrun og Jenny levde sammen med moren. Faren var polsk og vi får inntrykk av at han var viktig farsfigur for jentene. Han spilte gitar og kan ha vært en livsglad men kanskje ansvarsløs person som på et eller annet tidspunkt forlot dem. Når boken starter er de to jentene alene etter at moren omkom i en forferdelig ulykke.  Morfaren Olvar bor i et hus i nærheten og han bryr seg om jentene men er selv halvblind og nokså skrøpelig.

Jenny er den fornuftige, hun som vil utdanne seg til fysioterapeut og som prøver å ta seg av storesøsteren. Solrun er en urolig sjel og hun blir tidlig tiltrukket av rusmiljøet i byen. I de første kapitlene i boken er språket poetisk, nesten drømmende og viser Jennys lengsel etter de gode stundene med moren og søsteren. Etterhvert blir hun mer og mer tynget av ansvaret. Jeg som leser får lyst til å rope "Er det ikke noen som kan hjelpe en tenåring som nettopp har mistet moren med å ta vare på sin narkomane søster?". Men ingen hører meg og Jenny blir mer og mer desperat. Boken har en nokså åpen slutt. Jenny har beholdt håpet men vi ser egentlig ingen vei ut av uføret uten den som er den mest sannsynlige og som vil etterlate Jenny uten familie og uten håp.

Tittelen henspeiler på den drømmen Jenny og Solrun delte en gang om å oppspore faren i Lodz sammen - da skulle han spille gitar sammen med Solrun, de skulle lære polsk og spise på restaurant. Dette var en trist men likevel fin liten bok. Det fine var de gode minnene som Jenny har holdt fast på.

Håkan Nesser: De ensomme

En kriminalroman igjen! Denne gangen en ganske omfangsrik bok - 472 sider. Jeg har leste mange (alle?) av Nessers bøker om Van Veeteren. Dette er den fjerde boken der kriminalbetjent Barbarotti i den oppdiktede svenske byen Kymlinge har saken, og den første jeg leser.

Håkan Nesser skriver svært bra kriminalromaner. Boken handler om to tilfeller der en person blir funnet død nedenfor et høyt stup - det er 35 år mellom hendelsene, de to var elskere og samboere for 35 år siden og tilhørte en venne gruppe på 6 personer. Begge dødsfallene virker som ulykker - eller muligens selvmord. Men det er noen detaljer som gjør at Barbarotti velger å etterforske dette som et mulig mord - og det var det også i den 35 år gamle saken som tilslutt ble henlagt.

Boken følger etterforskningen parallelt med at vi møter de seks ungdommenes forskjellige beretninger om livet deres i Uppsala frem til det første fallet. Dette er et bra fortellergrep, spesielt siden selve etterforskningen går svææært langsomt fremover i den første halvparten. Vi møter den teologisk interesserte Rickard som kommer til Uppsala som vernepliktig. Ved et tilfelle blir han kjent med den venstreradikale Anna og de to blir mot alle odds et kjærestepar. Han blir samtidig kjent med Thomas og kjæresten hans Gunilla og etterhvert blir Thomas eksentriske lillesøster Maria og den minst like eksentriske Germund med. Sistnevnte bærer på en dyster historie fra barndommen og er dessuten en jentefut av rang, men det er han og Maria som likevel holder sammen.

Oppildnet av Thomas kjøper de en buss sammen og legger ut på en sommerreise til Øst-Europa. Planen er å senere bruke bussen til forskjellig turvirksomhet som de skal tjene penger på. I løpet av denne reisen havner de oppe i en svært dramatisk situasjon som ødelegger fremtiden til en av dem. Etter turen glir de fra hverandre men samles etter en tid til en middag og en sopptur som ender med det første dødsfallet.

Den todelte handlingen fungerer fint, ungdommenes historier virker som en støtte og kommentar til selve etterforskningen uten å forstyrre den - ingenting av det vi får høre leder direkte mot selve oppklaringen men bidrar sterkt til at vi blir bedre kjent med personene, dvs. de to døde og de andre, de mistenkte.

Jeg synes likevel at den trege etterforskningen er en svakhet ved boken. Jeg synes forfatteren dveler for mye ved de svært få indisiene som finnes og jeg griper meg i å tenke at den eneste grunnen til at jeg tror de vil få et resultat er at det fortsatt er 250 sider igjen. Likevel er det mye positivt ved boken. Etterforskerne Eva Backman og Gunnar Barbrotti er begge interessante personligheter og Barbarotti har en stadig tilbakevendende samtale med Vårherre som setter perspektiv både på selve saken og på det som skjer rundt Barbarotti selv. Det blir på en måte en formildende omstendighet til etterforskningen at Barbarotti selv møter døden på nært hold.

Fremgangen i etterforskningen kommer ikke som et gjennombrudd, men de mange små indisiene gjør at de blir bedre i stand til å presse de vitnene som fortsatt finnes. Og til slutt legger et av vitnene alle kortene på bordet. Avsløringen henger godt sammen med det vi vet om de seks ungdommene men er likevel litt overraskende, og det er en absolutt troverdig historie.

På plussiden for boken har jeg at den er drivende godt skrevet, den kan godt leses som en roman. Intrigen er original men likevel noe som jeg tenker kunne ha skjedd i virkeligheten. Personskildringene er også svært gode. Enkelte av karakterene viser ikke sine nattsider for oss selv om de blir avslørt senere, men det gjør ikke boken mindre lesverdig.

På minussiden har jeg den trege etterforskningen og at boken godt kunne ha vært strammet inn og gjort kortere. Men det var likevel en bok som var vanskelig å legge fra seg og jeg går nok løs på flere Barbarotti.

Cristovão Tezza: Professoren

Denne brasilianske romanen foregår på nåtidsplan i 2012. Heliseu da Motta e Silva er professor i romansk filologi og skal motta en pris for sin mangeårige innsats. Vi møter ham når han omstendelig forbereder mottagelsen. Store deler av boken har form av utkast til takketaler der han gjennomgår livet sitt. Etterhvert tar disse takketalene litt av, og det blir egentlig rene tilbakeblikk selv om det i formen fortsatt er beskrevet som noe han kan finne på å si fra talerstolen. Innimellom møter vi også professorens utredninger om forskjellige lingvistiske temaer som opptar ham.

Tilbakeblikkene er gjennomsyret av noen viktige hendelser i livet hans - de første møtene med sin kone Monica, den manglende kontakten med sønnen allerede i de tidlige barneårene. Avvisning av sønnen når han forteller om adopsjonen han og den mannlige partneren hans har fått godkjent i USA. Heliseus og Monica sitt ekteskapet som kjølner. Det første møtet med den unge studinen Therese som blir hans elskerinne i mange år. Det siste møtet med Therese der hun forlater ham. Og ikke minst Monicas død - fallet fra balkongen i 7. etasje.

Den fortellerteknikken som blir brukt med alle taleutkastene tillater mange gjentakelser. Det synes jeg faktisk fungerer riktig godt i boken. Det blir en gradvis avkledning der vi ser mer og mer av historien og Heliseu fremstår mer og mer naken. Monicas død hører vi om tidlig og gradvis får vi vite mer og mer om fallet. Dette kommer frem i fiktive samtaler Heliseu har med en "kommissær Maigret". Men hele  tiden opplever vi at Heliseu holder igjen litt og litt av sannheten og jeg er ikke helt sikker på at vi får vite alt.

Heliseu får det mot slutten for seg at han kanskje kan flytte til USA og gjenoppta kontakten med sønnen. Jeg synes dette gir et tydelig bilde av et menneske som holder på å gå i oppløsning. Hele livet har han foraktet og avvist sin homofile sønn, nå er han gammel og alene og tror at sønnen skal ta seg av ham. Har han aldri hørt sangen "Jeg vil bli som deg, far"?  Vi aner også en gryende senilitet, spesielt i en av de siste scenene der han sliter med å knytte slipset sitt ordentlig.

Jeg synes dette var en interessant bok å lese. Det akademiske miljøet ved det brasilianske universitetet (vet ikke hvilken by) er fremmedartet og interessant å lese om. Men den manns-sjåvinistiske professoren er en velkjent figur. Måten han avdekker sin egen nokså patetiske historie er elegant og fungerer godt. Jeg har lest noen omtaler som sier at boken også handler om oppløsning av Brasils samfunnsstrukturer, men det synes jeg det er lite av.