Reginald Hill: God morgen, midnatt

Reginald Hill har skrevet bøkene om Dalziel og Pascoe som gikk som TV-krim for noen år siden. Jeg har lest en del av bøkene, de fleste på engelsk. "..det ypperste av intelligent engelsk krim", (anmeldelse DN). Denne boken handler om etterforskningen av et (antatt) selvmord. Pal Maciver tar livet av seg på en svært spektakulær måte - samme måte som hans far tok livet av seg for 10 år siden. Dengangen var det den gamle grinebiteres Andy Dalziel som hadde saken. Denne gangen faller den på Peter Pascoe og han vil gjerne snu alle steiner før saken blir overlatt ordenspolitiet som et selvmord. En av "steinene" er Pal Maciver sin stemor. Har ikke Dalziel et litt for nært forhold til henne og hadde han ikke det for 10 år siden også?

Så ruller saken videre med godt gammeldags politiarbeid, men etterhvert dukker det opp sidespor og sidesprang og til slutt får hele boken en nokså ellevill retning før bitene faller på plass.

Jeg synes dette blir litt for ellevillt og alle innfallene gjør boken litt for rotete og lite troverdig. Men det er underholdende hele veien. I tillegg er det store menger litterære referanser til angloamerikansk kultur og historie, litt latin og gresk også. Saker som kanskje er velkjent for den gjengse universitetsutdannede brite men ikke fullt så kjent for oss utlendinger. Der har oversetteren lagt inn noter med forklaringer - veldig bra!

Dette er ikke den Reginald Hill-boken jeg har likt best, det var litt for mange innfall og sidespor for min smak. Det som trekker opp er de mange personlighetene i etterforskermiljøet, Andy og Peter og et par andre. Deres måte å jobbe på og ikke minst å kommunisere med hverandre synes jeg alltid er underholdende. Likevel ble dette en midt-på-treet krim for meg. Men man kan ikke treffe like godt hver gang!

Elena Ferrante: Svikne dagar

Etter den lange kjærlighetsaffæren jeg hadde med Napolikvartetten måtte jeg jo lese denne romanen også. Etter en måneds tid på venteliste ble det min tur. "Svikne dagar" ble skrevet før Napolikvartetten og har for så vidt ikke noe med den serien å gjøre bortsett fra at det er en viss likhet i tematikk og skrivemåte. Boken er på 220 sider og handler om hvordan hovedpersonen Olga takler bruddet med mannen som forlater seg etter 12 års ekteskap.

Olga var en lovende forfatter som prioriterte (etter sterkt påtrykk fra mannen) å ta seg av hjem og barn fremfor sin egen karriere. Boken beskriver Olgas ferd mot den totale undergangen. Hun er forrykende sjalu, full av selvforakt og klarer ikke å ta vare på seg selv, ungene sine og familiens hund. Boken er lagt i munnen på Olga selv og er på den måten preget av et voldsomt raseri, men også av desperasjon. Av og til glipper det helt for henne - hun klarer ikke de enkleste ting som for eksempel å låse opp døren med den nye nøkkelen. Språket er rått og av og til svært grovt, grovere enn jeg husker Ferrante fra Napolikvartetten, men dette bidrar også til å få frem hovedpersonens voldsomme raseri.

At hun er rasende kan en forstå. Ektemannen hadde et lite sidesprang 5 år tidligere som tilsynelatende var gått over med datteren til en kollega av seg, den gang 15 år. Det viste seg at de to hadde hatt det gående alle de fem årene som var gått. 15 år - hallo Italia - hvor er dere hen?

Ferrante beskriver ypperlig hvor avhengig mange kvinner er av ektemennene sine, ikke bare økonomisk men også for ivareta sin identitet og selvfølelse som. Det tar lang tid etter bruddet før Olga gjør seg noen tanker om hvordan hun skal begynne på sitt eget liv, alle hennes tanker og handlinger er knyttet mot nederlaget og sviket til mannen.  Olga havner ganske langt utpå, men mot slutten flater det ut, hun begynner å se rundt seg og kanskje hun kan klare å begynne å leve igjen.

Jeg synes dette var en god roman, men den har ikke den indre spenningen og storslåtte miljøbeskrivelsene som jeg fant i Napolikvartetten. Hvis jeg skulle kaste terning ville det kanskje bli en femmer..

David Vann: Goat Mountain

"Goat Mountain" er tittelen på denne boken også på norsk. Jeg har hørt litt om David Vann, bl.a. var det noen intervjuer med ham når han var på Lillehammerfestivalen for noen år siden. Jeg har hatt lyst til å lese noen av bøkene hans men jeg har holdt igjen litt for jeg vet at han skriver om mørke tema og han henter mye av inspirasjonen fra sin nokså dystre oppvekst. I de første bøkene hans fokuserte han på selvmord.

Goat Mountain handler ytre sett om en jakttur. Hovedpersonen er en gutt på elleve år (vi får ikke vite navnet). Han følger med sin far, farens kamerat Tom og bestefaren på en tur til Goat Mountain der det er meningen at gutten skal skyte sin første bukk. Vel fremme på jaktområdet oppdager faren en krypskytter i kikkertsiktet i våpenet hans. Han gir geværet til sønnen for at han skal se og gutten ikke bare ser men trekker av og mannen dør. Allerede der har Vann slått an tonen - gutten gjør dette som en ren refleks og i det neste kapittelet merker vi at han ikke har noen forståelse for hva det betyr å ta et menneskeliv.

Det har til gjengjeld de andre, men reaksjonene inneholder lite refleksjon og moral men går mer i retning overtredelser av spilleregler i samfunnet og hvordan dette best kan skjules. Handlingen setter i gang et skred av konflikter, mellom faren og bestefaren, mellom Tom og de andre, mellom gutten og de voksne. Konflikter mellom moral og ønsket om å unngå ubehageligheter. Budet "Du skal ikke slå ihjel" henger i en tynn tråd her. Vann beskriver de mest primitive funksjoner i menneskenes forestillingsverden og trekker stadig frem Kain- og Abelmyten og andre historier fra bibelen. I løpet av jakthelgen opplever vi nesten helt uforståelige voldshandlinger mellom folk som egentlig står hverandre nær, helt frem til den dramatiske slutten.

Naturen er sterk tilstede, og det er en sekvens der gutten sliter seg alene i mørket tilbake til leirstedet med en dyreskrott. De andre har forlatt ham, mørket er totalt og han ser og hører demoner rundt seg og vet ikke om han kommer til på overleve. Dette er beskrevet på en måte som nesten visker ut skillet mellom menneske og natur, det er virkelig bra gjort.

Dette er svært dyster lesing, men av og til føles det riktig å kjenne på de mørke kreftene i menneskesinnet. Jeg vil gjerne lese mer av David Vann men ikke med en gang.

Torgrim Eggen: Berlin

"Det 20. århundrets hovedstad" er undertittelen på denne boken som jeg lånte like før en 5-dagers tur til Berlin i mai. Jeg så med en gang at dette ikke var noen reisehåndbok, men etter å ha lest noen sider skjønte jeg at dette heller ikke var en beskrivelse av byen Berlin i dag, men heller en bok om Berlin (og Tyskland) sin historie de siste 120 årene. Da ble den med en gang interessant for Torbjørn som aldri leser reisehåndbøker og han fikk lese den først, men jeg ble da ferdig med den jeg også før flyet gikk!

Torgrim Eggen skriver levende og godt og krydrer boken med saftige anekdoter fra hele perioden. For meg var det svært mye interessant og nytt stoff, særlig om perioden etter 1. verdenskrig når Tyskland var på randen av en sosialistisk revolusjon. Berlins heftige uteliv i begynnelsen av trettitallet hører vi også mye om. Jeg så filmen "Cabaret" på 70-tallet og den har nettopp dette som tema og gjorde det veldig levende. Her får vi med bakgrunnen og det er masse stoff om Berlings kulturliv, ikke minst om filmbransjen.

Det er tankevekkende å lese om den famlende starten til nazismen som i utgangspunktet sto nokså svakt i det åpne og liberale Berlin når vi vet hva det utviklet seg til. Det er nokså uhyggelig når Eggen beskriver utviklingen til noen av de kjente nazilederne som startet som noen nokså patetiske særlinger men endte opp med makt til å drepe millioner av mennesker.  

Jeg skulle gjerne hatt litt mer stoff om livet i Øst Berlin fra 1945-1989. Eggen skriver en god del om den politiske situasjonen frem til muren ble bygd i 1961 og han skildrer nokså levende den spente situasjonen i Vest-Berlin, men vi kommer ikke helt "under huden" på livet i øst. Til gjengjeld fikk Torbjørn og jeg dette glimrende kompensert med besøk både på  DDR-museet og på Stasi-museet.

Det finnes mange henvisninger til bygninger, plasser og parker i boken, men dette var ikke en bok jeg ville tatt med rundt i Berlin for å finne severdigheter, det var mer for å fylle hodet mitt med bakgrunnstoff. Alt i alt vil jeg anbefale denne boken til alle som skal reise til Berlin.

Jørn Lier Horst: Blindgang

Jeg lånte to kriminalromaner til påsken men jeg leste denne etter påske og den andre har jeg ikke begynt på ennå. Av norske krimforfattere er vel Horst min favoritt for tiden. Jeg har nå lest tre av William Wisting-bøkene og føler at jeg kanskje må holde litt igjen så jeg ikke går lei. Jeg likte svært godt denne boken.

Plottet her er en forsvinningssak som Larvikpolitiet ikke har klart å komme videre med. Det dukker opp et tips som gjør at politiet finner bilen til den forsvunne drosjesjåføren. Så finner Wistings datter Line sammen med venninnen Sofie en gjenstand i en avlåst safe i huset som Sofie har arvet. Dette funnet gjør at Wisting kommer videre i forsvinningssaken - men det involverer samtidig en drapssak som et annet politikammer jobber med - og William Wisting må tråkke på en del ømme tær for å komme til bunns i begge disse sakene.

Etterforskningen går fremover i et rolig tempo - lag på lag blir avdekket. Det er nettopp skildringen av det nitidige politiarbeidet som jeg synes er styrken i disse bøkene, men det er også dramatiske sekvenser som drar oss videre mot oppklaringen som ikke overraskende handler om narkotikasmugling. Løsningen er svært troverdig. Vi kommer nær nok på William Wistings privatliv til at han blir et levende menneske for oss, men ikke så mye at det overtar for kriminalfortellingen. Dette er den lengste boken jeg har lest av Lier Horst, men likevel ikke mer enn 380 sider.

Heldigvis har jeg mange Wistingbøker igjen å lese!

Bergsveinn Birgisson: Soga om veret

Denne boken var Bergsveinn Birgissons debutroman etter at han hadde gitt ut noen diktsamlinger. Den ble gitt ut på norsk etter "Svar på brev i frå Helga" som han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for.

Denne boken er bygd opp som en samling dagboksnotater fra den unge mannen Halldor Benjaminsson. Han bor i en liten bygd i Geirmundarfjord nord på Island der han livnærer seg som fisker. Boken er en levende skildring av livet i et avsides og ofte trangt fiskersamfunn på Island men den er også en skildring av Halldor sitt liv, hans tanker og betraktinger, traumer, sorger og gleder. Orginaltittelen er rett oversatt "Landskap er aldri toskete". Jeg synes det er en bedre tittel, for selv om været alltid er tilstede og viktig hver eneste dag i Halldor sitt liv synes jeg tittelen gir været enda mer plass enn det har i teksten, og det blir kanskje litt for mye.

Selv i det lille samfunnet er det litt av hvert å skrive om - det er den egenrådige og nokså nevrotiske presten, det er brødrene Ebeneser og Bernhard som aldri kan være enige om noen ting, og det er den erfarne fiskeren Dugfus som har lært Halldor det han kan om fiske og som synes det er tungt å etterleve alle de nye påbudene og reguleringene som ofte legger hindringer i veien for dem. Det dukker også opp besøkende som filosofikaren og som poetikaren og ikke å forglemme et par husholdersker.

Det er godt og ofte underfundig skrevet. Men et stykke ut i boken føler jeg det er noe som mangler. Boken har mange likhetstrekk med "Svar på brev frå Helga", ikke minst språklig. Den boken syntes jeg var storartet, men den ble hele tiden drevet frem av kjærlighetshistorien. et tilsvarende driv savner jeg litt her. Men mot slutten endrer det seg igjen, det er mye som skjer og vi blir ikke minst bedre kjent med Halldor selv, hans bakgrunn og hans spøkelser. Avslutningen synes jeg er flott med et lite tilsnitt av overnaturlige hendelser som passer godt inn med den åpne slutten.

Jeg tror boken hadde vært enda bedre dersom vi hadde blitt mer kjent med Halldor sitt "indre liv" litt tidligere i boken, det kunne ha skapt mer spenning gjennom alle fortellingene. I begynnelsen var Halldor umulig å plassere også aldersmessig - jeg oppfattet ham som en middelaldrende mann, men så skal han ikke være mer enn 28 år, og da blir blant annet hans forhold til kvinner mer forståelig. Men til tross for disse innvendingene synes jeg dette er også en svært god bok og den var en glede å lese. Jeg liker godt måten Birgisson får dagligdagse hendelser rundt fisket i denne boken (og sauehold i den andre) til å bli levende og dramatiske. Naturen lever med hele tiden - noen ganger dramatisk, andre ganger bare i små skildringer av planter og blomster. Aldri er vel myrull beskrevet vakrere enn i denne romanen.

Virginia Zaharieva: 9 rabbits

Denne kjøpte jeg i en bokhandel i Varna på vår lille solferie i Bulgaria i august i fjor. Jeg var som vanlig på jakt etter en bok av en lokal forfatter. Jeg fant bare noen få bøker oversatt til engelsk og denne så mest lovende ut. Den var ikke bare lokal i den forstand at den var av en bulgarsk forfatter, men den har handlingen lagt til byen Nessebar ved Svartehavskysten - et populært utfluktsmål fra Golden Sands, Albena og hva de nå heter alle badestedene.

Boken handler om Manda i to faser av livet hennes. Først som en liten jente som vokser opp hos bestemoren Nikula på (slutten av?) 60-tallet. Vi er på høyden av det sosialistiske Bulgaria. Moren må reise bort for å jobbe. Nikula har et stort hus der hun tar imot turister fra Tsjekkolovakia og hun har en en innholdsrik hage. Her har Manda det materielt sett relativt trygt, men Nikula er en tyrann og Manda får mere juling enn kjærlighet. Hun har det faktisk bedre når bestefaren av og til er hjemme fra sine forskjellige arbeidsoppdrag i forskjellige land i Øst-Europa. Manda er en våken og nysjerrig jente og går ikke av veien for enkelte vågale barnestreker og det må hun lide for. Av og til får hun trøst og støtte hos nonnene i klosteret like ved, men etterhvert blir også det nedlagt. Som en rød tråd får vi presentert en rekke lokale matoppskrifter. De er med på å gi boken et jordnært preg og knytter på en måte den unge jenta til naturen og jorda.

Resten av boken følger Manda 40 år senere som en identitetssøkende 50-åring i et demokratisk Bulgaria. Hun er psykolog og forfatter. Hun er fraskilt, har en sønn som snart er voksen og en elsker, Cristos som er en god del yngre enn henne og som hun er livredd for å miste. Vi følger Manda på reiser til bl.a. Moskva, Osaka i Japan, til en karibisk øy og til et slags hippielignende alternativt kollektiv et sted i det indre av Bulgaria. Hun er preget av rastløshet og rotløshet. Mot slutten av boken har hun igjen slått seg ned i det gamle familiehuset ved Svartehavet og nærmer seg en slags indre avklaring. Også den andre delen av boken er fylt av matoppskrifter, og de fleste av disse (alle?) er samlet i et lite hefte som ligger inni boken.

Jeg holdt noen ganger på å falle litt av når jeg jobbet meg gjennom andre delen av boken. Det kan være vanskelig å se noen retning i den voksne Manda sitt liv. Men kanskje det er litt av poenget? Manda beveger seg rundt i mange forskjellige miljøer med en tilsynelatende voldsom livsappetitt. Samtidig har hun et litt distansert forhold til mange av miljøene hun møter. Aller sterkest opplever jeg dette når hun er i Moskva, en by hun skildrer med stor avsky, så stor at jeg tror det må være forfatteren sin avsky som kommer frem. Men også når hun oppsøker forskjellige alternative miljøer beskriver hun disse med en slags ironisk distanse. Likevel oppfatter jeg at det er der hun føler seg mest hjemme i den grad hun klarer å føle seg hjemme noe sted.

Dette kunne også ha vært en selvbiografisk bok, det er mange trekk ved Manda som minner om forfatterens liv. Virginia Zaharieva er også psykolog, forfatter, dikter, fraskilt og har en voksen sønn. Hun kan i alle fall ha hentet en god del fra sitt eget liv som bakgrunnsmateriale for boken. 

Den første delen var på alle måter en fin barndomsskildring i et Øst-Europa der folk gjerne trakk seg tilbake fra det sentralstyrte samfunnet og samlet seg om familien. Kontrasten til den andre delen er stor - nå er det friheten som gjelder. Alt er mulig - alt er lov. Den andre delen var mer krevende å lese, men det er mye godt å si om den delen også. Kanskje også fordi friheten er mer krevende? Zaharieva er svært god på å skildre et åpent kreativt og samtidig svært sårbart menneske som Manda. Jeg må også nevne at det er artig å sammenligne hennes møte med hippiekollektivet på 2000-tallet med mine egne opplevelser av hippietiden på 60-tallet - den inntreffer på en måte med en 40 års tidsforsinkelse.