Dette blir ingen bokanmeldelse, men mer en beskrivelse av hvordan det var å lese Wolf Hall.
Jeg var imponert da Hilary Mantel fikk Booker prisen for Wolf Hall og så, noen år etter, også for Bring up the bodies. Begge bøkene er om Thomas Cromwell, sønn av en smed, Henrik 8 sin samtidige og i noen år hans mest betrodde medarbeider. Men jeg har hittil ikke prioritert å lese disse, tildels fordi jeg er lite opptatt av historiske, biografiske romaner, og tildels fordi jeg har fått et nokså negativt inntrykk av Thomas Cromwell fra andre kilder.
Jeg husker såvidt Thomas Cromwell fra filmen "A man for all seasons" - om Thomas More som var hans fiende og som ble henrettet bl.a. for sin motstand mot Henrik 8 sitt ekteskap med Anne Boleyn. Den så jeg da jeg var tenåring, og Cromwell fremstilles her som svært ond og maktsyk. Jeg har også (med stor glede!) lest kriminalromanene til C.J. Sansom om advokaten Matthew Shardlake, også fra miljøet rundt Henrik 8. I de første av dem er Thomas Cromwell en viktig biperson, og han blir heller ikke særlig sympatisk fremstilt, om enn noe mer nyansery enn i "A man for all seasons". Mitt generelle inntrykk av Cromwell som en usympatisk person fristet ikke til å gå løs på en 650 siders roman om ham.
Men en gang jeg var innom en eller annen britisk bokhandel var det vel sånn at boken Wolf Hall snakket til meg så jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom. Så den havnet i min bokhylle og videre i kofferten på vår langvarige Malagatur.
Boken begynner med noen scener fra hans barndom der han blir grovt mishandlet av sin far(en smed) og så rømmer ut i verden. På den måten blir vi kjent med hans bakgrunn fra "folkedypet", men hans oppvekst blir ikke utviklet videre og vi treffer ham igjen som en godt voksen mann.
Jeg syntes de neste 100-200 sidene var et slit å komme gjennom. Såpass at jeg vurderte å legge boken til side, i alle fall for en periode. Ikke fordi den er dårlig skrevet - tvertimot synes jeg Hilary Mantel skriver svært godt. Hun har virkelig levd seg inn i epoken og i et sannsynlig "mindset" for hovedpersonen. Men det er et vell av personer, og det er hele tiden et utall av referanser til velkjente (men ikke for meg) hendelser i engelsk historie. Jeg antar at for briter med god almenkunnskap er en god del av referansene like kjente som Sigurd Jorsalfars inntog i Miklagard og og birkebeinernes flukt fra Baglerne over fjellet med den lille kongssønnen. Jeg kjenner ikke engelsk kongehistorie på den samme måten, og jeg må ofte lese flere ganger for å få en viss aning om hva det henvises til.
Av og til er det også vanskelig å få med hvem som snakker i de ulike dialogene. Dette har sammenheng med det store antall personer som er involvert, men også med min vaklende forståelse for detaljene i alle komplottene..
Men så, etterhvert, kom jeg bedre inn i fortellingen, lever meg mer inn i Hilary Mantels bilde av Cromwell og hans rolle i samtiden, og det blir etterhvert spennende å følge utviklingen mellom de forskjellige personene og interessene. Selv om vi hele tiden vet hvordan det går. Ekteskapet med Katarina av Aragorn blir annulert, ekteskapet med Anne blir inngått. Den engelske kirken bryter med paven. Cromwell stiger mot større og større høyder, Anne Boleyn føder en datter og Thomas More blir henrettet.
Cromwell er beskrevet som en sterk person og som et maktmenneske, og også som en svært lojal person mot dem han er i tjeneste for, først kardinal Wosley som siden faller i unåde og deretter kongen selv. Men han viser også stor omsorg for sitt hjem, sin familie og sitt tjenerskap. Han fremstår som relativt moderne i forhold til de store religiøse stridsspørsmålene i tiden, men også som en pragmatiker. Hvor mye av dette som er Mantels tolkning er det jo vanskelig å si. Men når jeg googler litt overfladisk om Thomas Cromwell finner jeg ikke at hennes tolkning står i motsetning til den gjengse historieskriving. Cromwell virker mest av alt opptatt av at å styrke kongemakten i England og å på den måten unngå den borgerkrigstilstanden som hersket de siste hundreårene. Og da ser han en mannlig tronarving som svært viktig, for å unngå at det er mange med krav på kongetittelen. Artig da at England kort tid etter Henrik fikk en sterk dronning (Elisabeth) som sikret noenlunde ro i landet i mange år.
Noe av det som gjør inntrykk på meg når jeg leser boken er at det virker som om de som sitter i maktposisjoner, enten det er rådgivere, erkebiskoper eller kongen selv, egentlig ikke er så selvstendige og har så mange valgmuligheter som vi kanskje tror idag. Det er alltid noen som vokter på dem og vil misbruke ethvert feiltrinn. For eksempel er både Cromwell og Henrik egentlig interessert i å få en engelsk oversettelse av bibelen, men de gjør ikke, eller kan ikke gjøre noe, for å hindre kirkens forfølgelse av de som sprer engelske bibler rundt i landet, og grusomme avstraffelser blir iverksatt.
Vel - nå er jeg ferdig med Cromwell. For denne gang? Hvem vet. Nå skal jeg lese Linn Ullmann - det blir noe helt annet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar