Jeg hadde ganske høye forventninger da jeg begynte på "De Urolige" fra alle anmeldelsene jeg har lest og fra P2-lytternes romanpris. Jeg likte også godt "Et velsignet barn" der mye av handlingen er lagt til en sommerøy i Sverige og der persongallerier må være nokså inspirert av Linn Ullmann sin familie på farssiden.
Et av hovedtemaene i boken er aldring og død - det handler om "prosjektet" til Linn Ullmann og hennes far Ingmar Bergmann der hun skal intervjue ham og så skal de sammen lage bok av intervjuene, dvs. hun skal skrive, og han skal godkjenne. Dette danner et slags skjelett for boken - men det ble jo ikke helt slik, faren er blitt for gammel og svekkes gradvis, intervjuene blir få og mangelfulle. Linn Ullmann spinner nydelig videre på disse intervjuene, og vi opplever hvordan hun med stor kjærlighet og respekt følger sin far helt inn mot slutten. Farens sommersted på en øy utenfor Gotland er bakteppe for det meste av boka. Hun trekker forbindelser tilbake til alle sommerturene hun hadde dit som barn. En del av personene i farens liv er med, også i de senere årene. Vi møter flere av kvinnene hans, ikke minst Ingrid, og husholdersker og andre kvinner som så etter ham de siste årene. Det vil si - vi møter dem egentlig mest som "kulisser", de er i bakgrunnen, de har gjort i stand rommet, maten, vi ser gjenstander de har brakt til huset osv.
Moren, Liv Ullmann, er svært lite med i alt som foregår på øya, men til gjengjeld spiller hun en større rolle i den andre store delen av boka, Den har som tema barnet sin oppvekst med to foreldre som en gang elsket hverandre, men som gikk fra hverandre. Begge elsker henne men klarer ikke å sette henne i sentrum på en måte som barn egentlig har behov for. Linn Ullmann skriver om ensomhet og lengsel etter moren både mellom og oppå linjene i den delen av boka som handler fra hennes oppvekst hos en travel og ambisiøs skuespiller. Noe er sårt, det kunne nesten grenset til selvmedlidenhet, men hun avvæpner det med store doser humor.
Boka er satt sammen av beskrivelser, poesi, utsnitt av brev, korte betraktinger og så disse utsnittene av intervjuene. Når Linn Ullmann skriver om sin tid sammen med faren og når hun skildrer barndomsminnene har hun et helt nydelig språk. Hun maler bilder av øya og de forskjellige "sommerstedene", av og til blir hun nesten poetisk. Når hun skriver om sitt liv sammen med moren i USA skriver hun mere røft og med store porsjoner selvironi. Disse forskjellige skrivemåtene oppleves som naturlig, og bidrar på en måte til å sette miljøet i de forskjellige scenene.
Det er noen få deler av boka jeg er kritisk til. Hun har noen passasjer der hun skriver om sin mann og sine barn. Noe av dette henger godt sammen med "trekantforholdet" mor, far og datter, for eksempel den scenen der hun, mannen og barna er på vei til farens begravelse. Men det er andre scener jeg synes faller igjennom, bl.a. et sidesprang mannen har til "henne med de smale håndleddene". Jeg synes dette blir hengende i løse luften og har liten sammenheng med resten av historien.
Hun er også nokså direkte i sin skildring av oppveksten sammen med moren. Det meste er skildret med humor og varme, men det er også noen få steder der jeg føler hun utleverer moren litt for brutalt. Derimot synes jeg hun behandler faren sin aldring med stor respekt og kjærlighet.
Først og fremst er dette en bok om kjærlighet, og det er en bok som det gjør godt å lese. Jeg merker det nå når jeg er ferdig med den og den ligger foran meg på bordet - jeg får lyst til å åpne den igjen, lese om igjen enkelte avsnitt. Det er synd at jeg må levere den tilbake til eieren når jeg kommer hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar