"Buddha på loftet" handler om kvinnene som ble sendt som "postordrebruder" fra Japan , tidlig på 1900-tallet (etter første verdenskrig?) til sine fremtidige ektemenn - japanere som hadde slått seg ned på vestkysten av USA.
I begynnelsen er de bruder, de fleste (men ikke alle) er svært unge og uerfarne. De har i brevene blitt presentert for unge, kjekke, sterke menn med gode jobber. De kommer til slitne menn i alle aldre, stort sett underbetalte landarbeidere eller løsarbeidere. Brevene er skrevet av agenter, bildene er ungdomsbilder eller bilder av en helt annen. Noen av jentene dør under overfarten, eller i det første møtet med det barske slitet.
Men de fleste får et slags liv - de arbeider hardt sammen med mennene sine,de får barn og litt etter litt klarer de å komme litt oppover i samfunnet - de blir endel av den amerikanske drømmen. De blir akseptert som en del av den store smeltedigelen.
Så kommer Pearl Harbour - og USA er i krig med Japan. For amerikanerne er trusselen fra Japan enorm, og det amerikanske samfunnet er med en gang på vakt for mulige femtekolonister ved et mulig angrep på fastlandet. Nå føler de japanske kvinnene deg truet - i begynnelsen vet de ikke om mennene deres vil bli drept eller internert eller kanskje sendt tilbake til Japan - vil det gjelde dem også - barna deres? Mange rykter går, en del menn blir tatt inn til avhør, fengslet. Etterhvert skjønner de at de alle vil bli internert og de begynner å forberede seg, pakker, gjør husene klar for å bli overtatt av fremmede. I siste del av boka beskrives hvordan de japanske "koloniene" blir seende ut etter at de er forlatt.
Selve interneringen blir ikke beskrevet i denne boka. Otsuka har skrevet en annen bok om en familie som blir internert. Interneringen av japanerne hørte jeg om første gang da jeg leste "Sneen på sedertrærne", og det er et tema som fortjener å belyses mer. USA kom også i krig med Tyskland og Italia, men ingen ville finne på å internere tyskere og italienere - dette har nok svært mye å gjøre med rase og annerledeshet.
"Buddha på loften" er skrevet som en kollektivroman i "vi"-form. Det er aldri enkeltstemmer eller enkeltskjebner i forgrunnen og i alle "sceneskift" blir vi presentert for en masse enkeltstemmer: "Noen av oss......, andre av oss...., en av oss....." Dette er konsekvent gjennomført. Virkningen av denne skrivemåten er at historien fremstår som en strøm av enkeltskjebner som likevel har en felles retning. Av og til kan dette bli litt anmassende, men stort sett synes jeg dette fortellergrepet fungerer godt. Det er mange enkelthistorier i denne strømmen, noen er direkte hjerteskjærende, men de blir fortalt på en så usentimental måte så det er ikke alltid de tar helt tak i meg som leser.
Boken er svært lesverdig og gir også et godt innblikk i de japanske amerikanernes historie. Språket flyter lett, men det er ikke en bok jeg vil huske for språkets skyld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar