Sju kvinner befinner seg i en tilværelse med hvite omgivelser uten konturer. De føler ikke smerte men kjenner seg utenfor verden. Ungjenta Ulrike fra Østerrike er den som ankommer sist og boken åpner med en livfull skildring av at de andre kvinnene gir henne en orgasme hun aldri har kjent noe lignende til før. Dette blir en pangstart på boka men seksuelle relasjoner er på ingen måte noe viktig tema.
Kvinnene er døde selv om ikke alle vil vedkjenne seg døden, og de befinner seg i et slags limbo. Vi får etterhvert deler av livshistoriene deres, selv om detaljene rundt dødsårsakene er nokså uklare. Nederlandske Wlbgis hadde strupekreft og kan ikke snakke, derfor får vi vite lite om henne i begynnelsen. Hun har en ildrød parykk som blir brukt som et slags samlingspunkt, et "leirbål".
Den mest markante skikkelsen er performancekunstneren Shlomith. Hun har i store deler av sitt liv brukt den anorektiske kroppen sin som et kunstprosjekt for å beskrive jødiske kvinners lidelser. Så er det brasilianske Rosa Imaculada med det svake hjertet som fikk et nytt hjerte og opplevde å få noe av personligheten til den døde donoren med på kjøpet. Russiske Nina er regnskapsfører, bokelsker og alkoholiker. Vakre Maimuna fra Senegal ble presset til å smugle dop og hadde et håp om å komme til Paris for å få en modellkarriere men noe gikk forferdelig galt. Julie kommer fra en velstående familie og er gravid med tvillinger. Hun var på vei til sykehuset fordi hun var bekymret for tilstanden til fosterne.
Hvorfor har de havnet her, det er verken himmel eller helvete, og kan de gjøre noe med sin egen situasjon? I en del av boken bruker de klærne sine og parykken til Wlbgis til å skape et slags rom for å gi dem litt tryggere rammer. Og stadig får vi mer av forhistoriene deres. Alle språkbarrierene blir opphevet. Alle snakker nå på sine egne språk og alle forstår hverandre. Det gjelder også Wlbgis som nå "snakker" uten stemme.
Så kommer vi over i en ny fase der det hvite er mindre fremtredende og det gule begynner å overta. Vi kommer nå tettere innpå dødsøyeblikket til hver og en av dem og gradvis blir de en etter en forsonet med sin egen død.
Underveis får vi også glimt fra de levendes verden, dels gjennom fortellingene deres, dels gjennom klipp fra avisartikler, dødsannonser og et lengre utdrag av det siste foredraget til Shlomith holdt. Hun kollapset like etterpå men planen var at hun deretter skulle avslutte sultprosjektet. Det er også en lang artikkel fra Nina om filosofen og naturhistorikeren Swedenborg som hun var veldig opptatt av.
Boken er litt utfordrende å lese, men jeg blir nysgjerrig både på den bisarre tilværelsen og på historiene til hver enkelt. Dette er med på å drive boken fremover. De to lange innslagene - det om Swedenborg og Shlomiths foredrag var nokså drøye, men jeg syntes likevel de hadde en naturlig plass i boken. Jeg var hele tiden spent på hvordan forfatteren ville dra hele historien i land, ville vi få innblikk i himmelen eller i helvete, ville vi møte Gud eller djevelen eller ville boken bare bli værende i limbo? Jeg synes forfatteren løste dette på en bra måte.
Boken har ingen religiøse overtoner i beskrivelsen av de dødes tilværelse, men den åpner likevel for alle slags betraktninger om livet og døden. Jeg likte den godt selv om den aldri klarte å berøre meg personlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar