Carl Frode Tiller: Begynnelser

Dette er den første boken jeg leser av Tiller. Kronprinsesse Mette Marit reiste i juni med litteraturtoget til Stavanger og det ble arrangert litterær båttur innover Lysefjorden. Som frivillig under Kapittel-festivalen fikk jeg tilbud om gratisbillett: Tusen takk!! Det ble en fantastisk båttur i strålende vær. Og Mette Marit hadde selv samtalen med Carl Frode Tiller. Det gjorde hun så bra at jeg fant ut at jeg ville lese boken, selv om jeg hørte at den skulle være ganske så mørk.

"Begynnelser" handler om Terje, nylig skilt fra sin elskede Turid og tenåringsdatteren Marit. På bokens første sider ligger han på sykehuset og utånder etter å ha kjørt seg ihjel. Så jobber vi oss gradvis bakover i tid, noen ganger et par dager av ganger, av og til måneder og år. På den måten får vi vite mer og mer om hva som tynger Terje, hvilke minner han drar med seg og hvorfor han reagerer og av og til opptrer som han gjør.

Like før han tar livet av seg er han skilt og bor han sammen med sin mor. Vi opplever en ganske vond relasjon som får frem det verste i Terje (og i grunnen i dem begge). Men så jobber vi oss bakover i tid og opplever Terje som ektemann og far, full av kjærlighet til Turid omsorg for sin datter Marit. Han har en god jobb og arbeider med det som egentlig har vært hans lidenskap hele livet, nemlig med å bevare vår truede natur. Han har i det hele tatt et trygt og "normalt" liv og opplever lykkelige stunder. Men det er noe som skurrer - han har en mørk side som av og til slipper for mye frem, han opplever selv at han det liksom er noen som vokter på ham - det er "styggen på ryggen" som han aldri blir kvitt, eller som han lar slippe til? Særlig reagerer han negativt på møter med moren og med søsteren. En gang blir han oppsøkt av faren som forlot dem i barndommen. Faren er syk og har ikke lenge igjen, men Terje kan ikke tenke seg å forsone seg med ham.

Vi får gradvis kjennskap til Terjes forhistorie og hans oppvekst med en mor som er sykelig depressiv og ikke var istand til, eller villig til, å ta vare på to barn. Søsteren Anita er eldre enn ham og var hans støtte og beskytter i de første vanskelige årene etter at faren dro, men hun klarte aldri å reise seg opp og kjempe for et skikkelig liv for seg selv.

Mot slutten av boka kommer vi frem til Terjes tidlige barndom. Han har en kjærlig og omsorgsfull far som han har et godt forhold til og en mor som ofte er innadvendt har nok med sine depresjoner. Morens dystre sinnelag og raserianfall blir tungt å bære for faren og han forlater dem. Det blir et svik som gir Terje og Anita en oppvekst uten en skikkelig omsorgsperson til å ta vare på dem.

Terje har siden barndommen vært lidenskapelig opptatt av naturen. Mot alle odds får han en akademisk utdannelse og begynner å jobbe med utforsking av og informasjon om truede plante- og dyrearter i Norge, særlig i Trøndelag. Dette er også et viktig tema i boka, men jeg opplever nok Terje som fanatisk. Mennesker som ikke har forståelse for vern av truede arter tar han avstand fra, og vi kan ane at han under gitte omstendigheter kunne ha gått over til mer voldelige retninger innenfor miljøvern.

Dette er en svært mørk bok og det er en god bok. Jeg tror på beskrivelsen av forholdet mellom Terje og moren og søsteren - det blir nesten klaustrofobisk hver gang han møter dem - de trekker hverandre ned, og det virker som om han ikke kan eller vil rive seg helt løs. Kjærligheten til Turid og Marit står i sterk kontrast til dette - men så klarer han likevel ikke å unngå at også den blir brutt ned av de mørke tankene.

Farens svik er forståelig for meg. Men hvorfor tok han ikke ungene med seg, så glad han var i dem? På den tiden han brøt ut hadde det sikkert ikke vært mulig for ham å få foreldreretten selv om det sannsynligvis hadde gitt Terje og Anita en bedre oppvekst.

Jeg synes nok boken har noen svakheter. Terjes utvikling synes jeg er troverdig, men jeg får ikke forholdet hans til Anita til å henge helt sammen. Jeg ser ikke når hun går fra å være en sterk og omsorgsfull storesøster til å være en selvmedlidende stakkar som Terje forakter. Jeg synes heller ikke moren henger helt sammen som person - når Terje er voksen har jeg inntrykk av at det er alkoholen som er hovedproblemet, men i hans barndom virker det som hun først og fremst har sterke depressive tendenser. Jeg synes dette halter litt - jeg kjenner ikke igjen depresjonen i den eldre moren - hun blir bare for meg en som drikker.

En fin oppsummering er Turid sin uttalelse et sted om at grunnen til at Terje er så lidenskapelig opptatt av å ta vare på truede arter dypest sett kommer ut fra ønske om å ta vare på sin lille verden, sin lille familie. Den lille kjernefamilien er det gode i Terjes liv, det er der han har de lykkelige periodene i livet sitt. Ikke kan han forhindre at plantearter dør ut, og han klarer heller ikke ta vare på sin lille familie.