Erika Fatland: Grensen

Erika Fatland er igjen ute på en lengre reise. Det er likhetstrekk med boka Sovjetistan der 5 gamle sovjetrepublikker ble saumfart. Også i den (som jeg holder på å lese nå) er Russland sterkt tilstede. I denne boka går reisen rundt Russland, gjennom alle land som grenser mot Russland, og det er mange.

Hun begynner boka med siste etappen av reisen. Denne gikk langs den aller lengste grensen - grensen mot havet i nord, skildret fra en passasjerplass på et forskningsfartøy fra Anadyr ved Beringhavet til Murmansk på Kolahalvøya, en reise som tok fire uker i selskap med en liten gjeng mer eller mindre fossile medpassasjerer med reiseerfaringer fra klodens mest utilgjengelige og ugjestmilde trakter. I resten av boka holder hun seg stort sett på landjorda

Reisen til lands starter helt i øst, i Nord-Korea. Nord-Korea blir hun bundet av et gjennomregissert program der hun hele tiden må følge turopplegget til den totalitære staten. Det er ikke måte på antall statuer av landets store leder som står på programmet. Sånn sett minner det litt om besøket hennes i Turkmenistan i "Sovjetistan", men Nord-Korea har nok en enda mer paranoid innfallsvinkel til turisme og ligger så vidt jeg vet et par nummer lengre nede på demokratiskalaen, dvs absolutt i bunnen. Men Erika Fatland er flink til å lese mellom linjene og se bakom fasaden og dette kapitlet (og alle andre kapitler) er krydret med nyttig og tankevekkende informasjon om det nord-koreanske samfunnet, det totalitære lederskapet og ikke minst Russlands innflytelse på den vesle staten.

Ferden går videre vestover gjennom Asia. Først Kina, så Mongolia og så Kina igjen. Grenseoppgangene mellom disse landene har en lang og brokete historie der både Djengis Kahn, divers mongolske fyrster, kinesiske dynastier og russiske tsarer med glupsk apetitt på landområder har hatt betydning. Og så har vi jo den moderne historien der både Kina, Mongolia og Sovjetunionen var land med et såkalt kommunistisk styresett og det førte til spesielle forhold mellom disse landene, og ikke alltid så hjertelige. Både i Kina og i Mongolia får Erika en større grad av bevegelsesfrihet som hun bruker på å oppsøke interessante grenseområder, oppleve mongolske jurtlandsbyer og buddhistklostre og utforske vilkårene for uigurene i den moderne kinesiske storbyen Urumchi.

Så går ferden videre gjennom landet med den lengste grensen mot Russland - det enorme steppelandet Kasakhstan. Her er et av underkapitlene "Back in the USSR" - i den gamle Sovjetrepublikken er det russiske nærværet sterkt, både gjennom en stor befolkningsgruppe av etniske russere og gjennom den historiske påvirkningen som har vært der i mange hundre år. Kasakhstan som var et mye brukt område til å forvise opposisjonelle kulturpersonligheter i Tsar-Russland, som ble endepunktet for utallige tvangsforflytninger av ulike etniske folkegrupper under Stalin og som ble åsted for de sovjetiske atomprøvesprengningene i flere tiår.

Så nærmer vi oss langsomt Europa. Ferden går først over Kaspihavet til Baku, så videre gjennom Kaukasus. Erika Fatland intervjuer folk i Aserbajdsjan, Georgia og Armenia og tar også turen innom Nagorno Karabach som er annektert av Armenia med folkerettslig tilhører Aserbajdsjan. I Georgia kommer hun nær utbryterrepublikken Sør-Ossetia og hun reiser også inn i utbryterrepublikken Abkhasia. Her kan vi ane hvordan motsetningene mellom de mange folkegruppene i Kaukasus har blitt kynisk utnyttet av den mektige naboen i nord for å hindre at Kaukasus nærmer seg altfor mye Europa. Men imellom de politiske betraktningene og intervjuene med folk med helt forskjellige oppfatninger av rettferdighet har vi også møter med andre interessante mennesker, vi opplever gjestfrihet, overdådige måltider og glødende skåltaler.

I Ukraina reiser Erika Fatland på kryss og tvers, til de gamle, storslåtte byene Kiev og Lviv, til Poltava der Karl 12 gikk på en smell og til de østlige, russiskdominerte områdene. Hun besøker både Krim og Donetsk og snakker med folk på begge sider av konflikten. Men hun treffer naturligvis ikke de på den andre siden av grensen som trekker i trådene. Turen går også innom Tsjernobyl og så står Hviterussland for tur. Her utforsker hun blant annet historien til de mange jødiske bosetningene og utryddelsen under 2. verdenskrig.Vi får et rystende møte med en overlevende fra ghettoen i Minsk. Og så kommer historien om møtet mellom lederne i republikkene Russland, Ukraina og Hviterussland i desember 1991 med det uventede ufallet som forandret verden: Istedet for at de tidligere sovjetiske republikkene fortsatte i en slags føderasjon fikk vi Minskavtalen som stadfestet at Sovjetunionen som enhet opphørte å eksistere.

Vi blir kjent med de tre baltiske statene med mye felles historie men som likevel er tre veldig ulike stater hvorav Estland kjenner seg nærmere Finland og Norden enn de andre to. Så kommer hun til Finland. Her tar hun likegodt turen innom Åland som i dag ligger langt fra Russland men en gang var det Russlands utpost mot det krigerske Sverige. I Finland merker vi sårene etter tapet av store deler av Karelen som kom etter 1. verdenskrig og ble kompensert med Petsamo i nord som ga Finland en korridor mot Nordishavet. Dette har aldri tidligere vært et finsk område, og så mistet de det også etter 2. verdenskrig. Men Øst-Karelen er fortsatt på russisk side av grensen-

Den siste strekningen går mellom Treriksrøysa og Grense Jacobselv. Grensen mellom Norge og Russland har vært preget av fred, naboskap og handel i hundrevis av år. Og antagelig også utplyndring av samene fra begge stater. Erika Fatland padler deler av strekningen sammen med faren sin nedover Pasvikelva, resten blir tilbakelagt til fots. Årsaken til at grensen går der den går, dvs. gjør en sving mot øst og fortsetter langs Jacobselva i stedet for å følge Pasvikdalen mot kysten får vi også: Den ortodokse kirken i Boris Gleb ble betraktet som en russisk helligdom og var så viktig for russerne at de var villig til å gi fra seg et større landområde mot øst for å få landet vest for Pasvikelva der kirken står når grensen ble fastsatt i siste del av attenhundretallet..

Og så var reisen over for leseren (siden vi fikk den siste båtturen servert først). Det har vært en fantastisk reise, full av møter med folk, historie, anekdoter, politikk og av og til små innblikk i den reisendes mange trivielle problemer. Jeg liker at Erika Fatland har en velfundert ramme for reiseskildringene sine. I denne lærer vi så utrolig mye om Russland og nabolandene at jeg mister nesten pusten. Vi resirkulerer de fleste bøkene vi leser, både for spredning av god litteratur og pga plassmangel, men denne boka må få stå igjen så jeg kan slå opp i den.

Jeg hadde "Sovjetistan" stående ulest i hyllen, og det ble den første boken jeg tok fatt på etter denne.

Og når får vi boken om reisen gjennom det veldige russiske riket, fortalt av en russisktalende skrivefør dame med stort mot og enorme kunnskaper om dette landet? Jeg venter og håper.....