Solrun Michelsen: På den andre side er Marts

Jeg kjøpte to bøker når vi var på Færøyene i april (på strikkefestival). Utvalget av bøker oversatt til dansk var lite (Danmark: skjerp dere). Men jeg var godt fornøyd med kjøpet. Den ene var en kriminalroman, for jeg tenkte det måtte være kult med færøysk krim. Den andre var denne - en selvbiografisk roman om forfatterens tid med sin mor det siste året før moren dør. Boken var nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015 og kunne godt ha vunnet, var det opp til meg. (Nei det blir jo feil, det var jo da Jon Fosse vant med trilogien, finner jeg ut når jeg googler.)

I boken beskriver Michelsen sine mange besøk hos sin mor som først bor hjemme i det lille huset sitt og mot slutten på sykehjem. Hun beskriver seg selv som "..en kvinde i første halvdel av tresserne (60+).....Ikke længere karrierekvinde, mor, husmor og elskerinde som klarer alt det, der forlanges af mig, og resten med venstre hånd. Nu er jeg kone, mor, bestemor og min mors mor. Men jeg skal stadig gøre det, der forlanges af mig."

Og hun stiller opp for sin mor, av og til med forventninger om at de skal komme nærmere hverandre gjennom de mange besøk. Forventningene blir sjelden innfridd. Moren er ikke lenger den hun var, av og til er hun i sin egen verden og  av og til i denne og det er ikke alltid enkelt å finne ut av det. Noen ganger er likevel kontakten der, hun klarer bedre og bedre akseptere morens "vandrende sinn" og møte henne der hun befinner seg.  Samtidig får møtene med den aldrende moren henne til å tenke over sitt eget liv, vissheten om "at den korteste del av vejen er tilbage" er ikke alltid så lett å forsone seg med.

Hun blir ofte trett av kravene som kanskje ikke moren selv, men hennes tilstand stiller til henne. Hun kan bli for eksempel bli oppringt midt på natten av en mor som er engstelig og når hun kommer husker moren slett ikke at hun har ringt og ha overhodet ingen problemer.

Det er en aldeles nydelig bok. Den er personlig, men svært respektfull mot forfatterens nærmeste. Språket er vakkert, ofte poetisk og inneholder noen maleriske beskrivelser av den færøyske naturen. Og ikke minst inspirerer den til refleksjon over hvor en selv står i livet. 

Elizabeth Strout: My name is Lucy Barton

Denne er skrevet av forfatteren til "Olive Kitteridge", boken som tok flere priser, bl.a. den amerikanske Pulitzerprisen og som ble gjort til en svært populær (og god!) TV-serie. "Olive Kitteridge" var bygd opp av en rekke noveller fra en amerikansk småby der Olive Kitteridge spilte en viktig rolle i hver av dem. Boken dannet på den måten en helhet rundt henne som person og er mer roman enn novellesamling. Hun ble fremstilt som et menneske med en nokså hensynsløs opptreden mot familie, naboer og kolleger, men likevel ikke uten empati. Jeg ble egentlig nokså glad i Olive..

Her er Lucy Barton hovedperson og jeg-person hele veien. Vi møter Lucy når hun ligger på sykehus etter en blindtarmoperasjon som får alvorlige ettervirkninger med infeksjoner som holder henne sengeliggende i ni uker. Lucy er forfatter, gift med en elskelig mann og har to døtre.

En dag dukker moren opp, moren som hun ikke har sette på mange år og som fortsatt bor i det trange,fattigslige huset i den lille landsbyen Amgash i Illinois sammen med broren som ennå ikke har klart å ta steget ut i voksenverdenen. Forholdet mellom mor og datter er tilsynelatende svært lite hjertelig og moren legger ikke skjul på at hun er kommet fordi Lucys ektemann har bedte henne om det og betalt reisen. Men de to begynner å prate sammen, om løst og fast, om minner fra ungdomstiden, om hvordan det er gått med den ene og den andre bekjente og på den måte får mer og mer kjennskap til de nokså trange forholdene i den lille landsbyen og Lucys egen oppvekst  som var preget av ekstrem fattigdom og utenforskap. Samtidig merker vi at båndene mellom mor og datter er ganske så sterke når det kommer til stykket. Det er de femdagene moren sitter ved sykehussengen hennes som er sentrum for handlingen i boken.

Det er ganske brutal fattigdom som blir avdekket. Helt til Lucy er elleve bor familien i garasjen til onkelen. Men det blir bare marginalt bedre når onkelen dør og de flytter inn i huset hans. Kulde om vinteren, mangel på ordentlig mat. Størst inntrykk gjør minnet om når hun som femåring ble låst inne i en lastebil i timer av gangen, noen ganger som straff, andre ganger fordi begge foreldrene jobbet. Når hun begynte på skolen ble hun heldigvis sett av læreren, hun la merke til at Lucy var glad i å lese og skaffet henne flere bøker. Og hun kunne være på skolen etter at undervisningen var over. Lucy elsket å sitte i den varme skolestuen og lese. Det ble springbrettet til videre utdanning og et annet liv. Et valg som ikke ble motarbeidet av foreldrene, men som de aldri viste noe som helst interesse for.  Lucy bor nå i New York. Fra sykehussengen ser hun Chryslerbygningen, badet i lys om kvelden. For henne er det et bilde på det gode i livet i storbyen. Hun har overhodet ingen lengsel tilbake til livet på landet.

Gjennom samtalene ved sykehussengen og Lucys refleksjoner og minner fra barndommen møter vi leveforholdene for USAs fattige hvite befolkning og samtidig de skjøre, men samtidig sterke båndene som er i en familie til tross for alt som adskiller dem. Det er faktisk mulig å elske en mor som låste deg inne i en lastebil når du var liten, som aldri har sagt at hun er glad i deg og som aldri spør deg om hvordan du har det i livet ditt.

Dette er en roman, men oppbyggingen minner likevel litt om "Olive Kitteridge". Hvert kapittel blir en liten historie med et eget tema, selv om disse henger tydeligere sammen enn en novellesamling. Det er noe som minner om Alice Munroes  "Lives of girls and women" som jeg leste for ikke så lenge siden. Hvert av kapitlene lever på en måte sitt eget liv, og det er ikke behov for en overgang til neste kapittel.

Jeg kan absolutt kan anbefale denne boken, men likevel - jeg var mer begeistret for "Olive Kitteridge". Elizabeth Strout har nylig gitt ut en ny roman/novellesamling om landsbyen Amgash. Den gleder jeg meg til å lese.

Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser

Dette er en roman som har fått mye oppmerksomhet og vunnet flere priser, bl.a. amerikanske Pulitzer-prisen for litteratur i 2015. Vi leser den i litteraturgruppen som jeg er med i.
I romanen følger vi to parallelle handlinger som begge foregår før og under 2. verdenskrig i Europa. Marie-Laure er datter av sjefnøkkelsmed LeBlanc ved naturhistorisk museum i Paris (har det noensinne fantes det en slik stilling?). Etter at hun blir blind som seksåring lærer hun seg blindeskrift og faren lærer henne å finne frem ved å bygge modeller i tre av gatene der de bor, telle avløpsrenner og fortauskanter. Marie-Laure er svært opptatt av alt som finnes på museet og er også glad i bøker. Bøker i blindeskrift er ikke lett å få tak i men Jules Verne er en favoritt.
Når krigen kommer flykter Marie-Laure og faren som så mange andre fra Paris. Faren er en av de utvalgte 4 som har fått i oppdrag å ta vare på museets største skatt - den enorme diamanten "Flammehavet" som det er laget 3 kopier av og ingen av de 4 vet hvem som har originalen. De ender opp i kystbyen St.Malo, i huset til grandonkel Etienne som er krigsskadet fra 1. verdenskrig og som ikke har kontakt med andre enn husholdersken sin. Han blir sett på som forstyrret.
LeBlanc fordriver nå tiden bl.a. med å lage en modell av den indre byen i St.Malo til Marie-Laure. Men så bestemmer han seg for å ta en tur inn til Paris for å sjekke om det fortsatt finnes folk på museet han kan rådføre seg med. Han blir arrestert på veien og havner i fangeleir. Marie-Laure er tilbake med sin grandonkel. Etienne har en radiosender i et hemmelig rom på loftet, til tross for påbudet om å levere inn alt radioutstyr. Så blir både han og Marie-Laure med i en undergrunnsring, hun som kurer (for onkelen tør ikke gå ut) og han som radio-operatør for å sende meldinger til de allierte.

Werner Pfenning vokser opp på et barnehjem i den tyske gruvebyen Zollverein, sammen med søsteren Jutta. Foreldrene er døde, faren omkom i en gruveulykke og Werner vet at han er selv nødt til å begynne i gruva når han blir 16. Det er en barndom preget av fattigdom, men det er ikke fritt for kjærlighet og omsorg. Bestyreren frau Elena er svært glad i alle barna sine og Werner og Jutta holder sammen i tykt og tynt. Werner er interessert i teknikk, særlig alt som har med radioer å gjøre. Han finner en gammel rør-radio og får liv i den. Og så fanger han og Jutta opp en kortbølgesending der hver kveld en franskmann leser fra forskjellige populærvitenskapelige bøker. Disse sendingene blir i flere år lyspunkt i den temmelig grå hverdagen. Werner reparerer flere radioer for andre og får etterhvert rykte på seg for å være en tusenkunstner. Så får han i 1940 hjelp til å søke plass på en nasjonal politisk utdanningsinstitusjon. Han blir tatt opp og vi følger ham gjennom noen år med et opplæringsprogram som er sterk preget av forakt for svakhet, rasedyrkning og andre nasjonalsosialistiske verdier. Werner krymper seg ofte for de verste utslagene, men viker unna for å ta noe standpunkt og fjerner seg med dette mer og mer fra søsteren Jutta.
Werner blir selvfølgelig innrullert i den tyske hæren. Han blir med i en liten ingeniørtrupp som har i oppdrag å avdekke hemmelige radiosendere hos motstandsbevegelsene i de tyskokkuperte områdene, for det meste på østfronten. Det blir en reise gjennom krigssoner, utbrente landskap, overalt ligger det lik etter sivile, og når de avslører radiosendere blir det avrettinger på stedet.
I 1944 blir den lille ingeniørtruppen sendt til St.Malo der tyskerne mener det skal være en uidentifisert radiosender som er kritisk for den forestående invasjonen.

Det er også en sidehistorie i den tyske sersjantmajor von Rumpel som har i oppdrag å finne skatter i de okkuperte landene for den tyske staten. Han er på leting etter "Flammehavet" og har gjort dette til sin private misjon.

St.Malo blir bombet av de allierte. De tre handlingene møtes her under bombetoktene i et intenst klimaks i romanen. Noen dør, noen overlever.

Det er mye bra i denne boken. Den har mye i seg som jeg forbinder med en god, gammeldags roman. Handlingen veksler nokså jevnt mellom de to hovedpersonene og av og til von Rumpel. Handlingen hopper ellers mellom 1944 og forhistorien. Litt forvirrende i begynnelsen, men når jeg først kom inn i det var det ganske greit. Jeg likte også godt den rollen som radiosendingene fikk, jeg oppfattet radiobølgene nærmest som en metafor på mennesker sin søking etter kontakt med hverandre på tvers av alle slags grenser - det var noe vakkert over det.

Likevel klarte jeg ikke helt å engasjere meg i boka før mot sluttet når dramatikken fikk overtaket. Jeg levde meg aldri helt inn i historien, den ble litt kunstig for meg. Jeg synes også at endel av personene ble fremstilt litt for svart hvitt. Det gjaldt særlig von Rumpel (ensidig ond) og LeBlanc (ensidig god). De to hovedpersonene var vel litt mer nyanserte - særlig Werner som jeg synes ble nokså troverdig fremstilt som person.

Erlend O. Nødtvedt: Vestlandet

Dette var en av bøkene som ble presentert på bokpraten i Stavanger som "forberedelse" og inspirasjon til Kapittelfestivalen høsten 2018. Det ble den som fikk bli med meg hjem.
"Vestlandet" er en slags roadtrip og handler om en reise to kamerater foretar seg på kryss og tvers av Vestlandet. Det er Erlend (forfatteren selv) og Yngve (har han en levende modell?) De har satt seg fore å bringe hodeskallen av Anders Lysne fra Bergen til hans hjemsted Lærdal der de mener den hører hjemme. Hodeskallen har de tatt fra en monter på en utstilling.

Anders Lysne er en reell person. Han var Lærdalsbonde og var med på bygge veien over fjellet og fikk som de andre veibyggerne løfte fra kongen om at de var fritatt for å bli utskrevet til militærtjeneste så lenge som de vedlikeholdt veien. Men så ble de likevel tvangsutskrevet (muligens var ikke kongen involvert). Anders Lysne samlet bøndene til protest og for det ble han halshugget i 1803.

Det er mange andre virkelige personer i boken som figurerer i mer eller mindre oppdiktede hendelser, spesielt fra litteraturhistorien. Det er ikke mangel på oppdiktede personer heller med fantasifulle navn og av og til nesten ikonaktig oppførsel. Noen av dem tilhører Vestlandske Frigjeringsfront, VFF - en organisasjon de ikke har så mye til overs for men likevel har litt sympati med. Reisen foregår i en gammel "nikotingul" Toyota Camry og den blir stadig fylt opp med "nødvendighetsartikler" som er alkoholholdig drikke og som de politisk ukorrekt nok jevnlig heller i seg betydelige mengder av gjennom hele turen.

Boken starter med at guttene tar seg inn i kjelleren til Olav H.Hauge og forsyner seg med sider og diverse bøker fra et kjellerarkiv. Olav H. Hauge døde i 1994, men det har de ikke fått med seg. Så går ferden videre på kryss og tvers av vestlandsfjorder, over fjelloverganger og til øyer i havgapet. De går i fotefarene til størrelser som nevnte Olav H. Hauge, Jacob Sande, Per Sivle, I.C.Dahl, Salhuskvintetten, Ivar Medaas, Ivar Aasen, Ludvig Eikaas, Kenneth Sivertsen, Jon Fosse - sistnevnte dukker faktisk opp i egen person på landstedet i Gulen. De har stappet så mange vestlandske kulturpersonligheter inn i romanen som det er plass til og vel så det - ved siden av de fiktive.

Det tok litt tid før jeg ble venn med boken. I begynnelsen syntes jeg det bare var et stort røre, og lurte på hva som var vitsen. Nå er jeg jo vestlending selv, og det som fikk med til å henge med var kanskje alle referansene til vestlandsfenomener som jeg kjente meg så veldig igjen i. Stedsnavn - ei lita bygd der jeg var på sommerferie med en venninne i barndommen. bratte, steile veier der vi kjøre på familieferie. Måbødalen. Tokagjelet. Kultursteder som Eikåsgalleriet i Jølster og Boknatti i bokbygda Fjærland. Fergene. Broene. Rasfaren. Sommernettene. Regnet.

Det er en fantastisk historie som blir fortalt, om selve reisen. Vi befinner oss også i et Vestlandet et lite skritt inn i klimakatastrofen. Ekstremvær, ras og en vegg av regn som tar liv av en vindusvisker er en del av opplevelsen. Virkeligheten strekker nok ikke alltid til - men så tar diktningen over og legger til overnaturlige folk og hendelser. Jeg gir meg bare fullstendig over og følger kameratene med på den elleville ferden helt til slutten.

For en roman!!

Erika Fatland: Sovjetistan

Denne boka har ventet på meg i bokhylla siden den var årets "Hele Rogaland leser"-bok under Kapittelfestivalen i 2016. Jeg har hørt Erika Fatland snakke om denne boka og reisen sin flere ganger. Det blir likevel noe helt annet å lese om den. Det som trigget meg til å begynne på den nå var at jeg leste "Grensen" av samme forfatter - jeg var på en måte inne i en "Hva er det med Russland og Sovjetunionen"-boble.
Rammen for boka er å utforske de tidligere Sovjetrepublikkene i Sentralasia. Det tar oss til store ørkenområder, til ville fjellpartier, til palasser som er bygd for å hylle herskere som har opphøyet seg til en slags halvguder, det tar oss til nomadesamfunn, til olje-og gassfelt, til gamle skøytearenaer og til helt nye hestesportsarenaer.
Det er fem republikker som er ganske forskjellige men som også har et felles preg med bakgrunn i en felles historie der de først ble underlagt tsarens Russland og deretter supermakten Sovjet før de tok sine skritt ut i selvstendigheten i 1991. Det var ikke engang alle statene som i utgangspunktet ønsket å være uavhengig av moder Russland, men slik ble historien.
Det er ingen av statene som har et stabilt demokrati - Kirgisistan er den eneste der det faktisk har vært mulig å avsette en regjerende president gjennom demokratiske valg. I den andre enden av demokratiskalaen har vi Turkmenistan med en eneveldig, nærmest stormannsgal hersker og Usbekistan som har en president som hersker gjennom et svært brutalt voldsapparat.

Erika Fatland  forteller levende og engasjert om reisen sin gjennom alle disse landene. Hun gir oss masse bakgrunnstoff men forteller også om sine møter med folk som hun treffer. I de fleste landene har hun en viss frihet til å reise hvor hun vil og til å snakke med folk - men i Turkmenistan er dette mer begrenset og hun blir fotefulgt av offisielle guider overalt. Det forhindrer oss ikke i å få svært interessante glimt også av dette landet.

Vi møter mange forskjellige mennesker på veien. Kunstnere, opposisjonelle, ørnejegere, kvinner som har vært utsatt for bruderov, teppevevere, folk som satt i fangeleire under Stalin, folk som bodde næør atomprøvesprengningsområdene i Kasakhstan. Noen virker åpne og ærlige, andre redde og tør ikke si for mye. Noen steder foregår samtalene med tolk, men Erika Fatland snakker russisk og kan kommunisere direkte med de som behersker russisk, og det er mange.

Etter å ha lest ferdig hele boken sitter jeg igjen med et inntrykk av en region som er tungt belastet med sin fortid under supermakten Sovjetunionen. De som sitter ved mankten i disse landene er for det meste tidligere politikere fra sovjet-tiden. Det finnes ikke demokratisk tradisjoner, i stedet har de tradisjoner i å bli styrt av en sterk leder, enten han heter khan, tsar eller partisekretær. Det er også stamme- og klankonflikter, for ikke snakke om alle de ulike nasjonalitetene som tildels fordeler seg på kryss og tvers av landegrensene. Ingen av landene er knyttet til Europa, men de dras mellom Russlands og Kinas innflytelse i tillegg til at deres muslimske bakgrunn gjør at islamisme lett kan få fotfeste. Men det er prisverdig at Erika Fatland har brakt disse folkene nærmere oss, og jeg håper hun har planer om flere reiser i og utenfor Russland/eks-Sovjet/Sentralasia og - eller grenseområdene mellom Europa og Asia.

Og all ære til Kapittelfestivalen som gjorde boken så lett tilgjengelig!

Jørn Lier Horst: Når havet stilner

Jeg leser ikke så ofte krim som jeg gjorde for endel år siden, men av og til får jeg lyst på en kriminalroman og jeg har en backlogg på Jørn Lier Horst sine tidligere bøker. Han er en av de skandinaviske krimforfatterne jeg liker best. Det passer meg godt at han ikke maler ut volden som enkelte andre gjør, og jeg liker det rolige tempoet der etterforskningen gradvis går fremover og av og til tar overraskende krokveier. Og det går slett ikke utover spenning og tempo. Sånn er det også i denne boken fra 2006 som dukket opp på det lokale biblioteket.
Boken åpner med at en hardt såret mann blir funnet på trappa til et apotek i Stavern. Han har en skuddskade i magen og er såvidt i live. Kort tid etter finner politiet beinrester i en branntomt i nærheten og en forlatt seilbåt med blodspor i.  Kan det være en sammenheng mellom disse sakene?
Jeg skal ikke røpe hva som etterhvert blir hovedtema for etterforskningen, men den er innom flere mulige årsaker til forbrytelsen og saken får etterhvert får dimensjoner. Etterforskningen tar også William Wisting og en kollega til Malaga der de samarbeider med en spansk politimann som blir et interessant bekjentskap. En liten romanse blir det også under den spanske solen (eller kanskje heller i et mørkt hotellrom). Jeg synes byen Malaga er godt  beskrevet og jeg kjenner meg igjen fra flere turer vi har hatt dit.
Jeg likte godt å lese boken. Den berører tema som henger godt sammen med dagens virkelighet. Intrigen er troverdig. Jeg synes likevel romanen bærer preg av å være noen år gammel og noen bøker er kanskje bedre bedre som ferskvare?  OK, men ikke helt på topp, med andre ord.