Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser

Dette er en roman som har fått mye oppmerksomhet og vunnet flere priser, bl.a. amerikanske Pulitzer-prisen for litteratur i 2015. Vi leser den i litteraturgruppen som jeg er med i.
I romanen følger vi to parallelle handlinger som begge foregår før og under 2. verdenskrig i Europa. Marie-Laure er datter av sjefnøkkelsmed LeBlanc ved naturhistorisk museum i Paris (har det noensinne fantes det en slik stilling?). Etter at hun blir blind som seksåring lærer hun seg blindeskrift og faren lærer henne å finne frem ved å bygge modeller i tre av gatene der de bor, telle avløpsrenner og fortauskanter. Marie-Laure er svært opptatt av alt som finnes på museet og er også glad i bøker. Bøker i blindeskrift er ikke lett å få tak i men Jules Verne er en favoritt.
Når krigen kommer flykter Marie-Laure og faren som så mange andre fra Paris. Faren er en av de utvalgte 4 som har fått i oppdrag å ta vare på museets største skatt - den enorme diamanten "Flammehavet" som det er laget 3 kopier av og ingen av de 4 vet hvem som har originalen. De ender opp i kystbyen St.Malo, i huset til grandonkel Etienne som er krigsskadet fra 1. verdenskrig og som ikke har kontakt med andre enn husholdersken sin. Han blir sett på som forstyrret.
LeBlanc fordriver nå tiden bl.a. med å lage en modell av den indre byen i St.Malo til Marie-Laure. Men så bestemmer han seg for å ta en tur inn til Paris for å sjekke om det fortsatt finnes folk på museet han kan rådføre seg med. Han blir arrestert på veien og havner i fangeleir. Marie-Laure er tilbake med sin grandonkel. Etienne har en radiosender i et hemmelig rom på loftet, til tross for påbudet om å levere inn alt radioutstyr. Så blir både han og Marie-Laure med i en undergrunnsring, hun som kurer (for onkelen tør ikke gå ut) og han som radio-operatør for å sende meldinger til de allierte.

Werner Pfenning vokser opp på et barnehjem i den tyske gruvebyen Zollverein, sammen med søsteren Jutta. Foreldrene er døde, faren omkom i en gruveulykke og Werner vet at han er selv nødt til å begynne i gruva når han blir 16. Det er en barndom preget av fattigdom, men det er ikke fritt for kjærlighet og omsorg. Bestyreren frau Elena er svært glad i alle barna sine og Werner og Jutta holder sammen i tykt og tynt. Werner er interessert i teknikk, særlig alt som har med radioer å gjøre. Han finner en gammel rør-radio og får liv i den. Og så fanger han og Jutta opp en kortbølgesending der hver kveld en franskmann leser fra forskjellige populærvitenskapelige bøker. Disse sendingene blir i flere år lyspunkt i den temmelig grå hverdagen. Werner reparerer flere radioer for andre og får etterhvert rykte på seg for å være en tusenkunstner. Så får han i 1940 hjelp til å søke plass på en nasjonal politisk utdanningsinstitusjon. Han blir tatt opp og vi følger ham gjennom noen år med et opplæringsprogram som er sterk preget av forakt for svakhet, rasedyrkning og andre nasjonalsosialistiske verdier. Werner krymper seg ofte for de verste utslagene, men viker unna for å ta noe standpunkt og fjerner seg med dette mer og mer fra søsteren Jutta.
Werner blir selvfølgelig innrullert i den tyske hæren. Han blir med i en liten ingeniørtrupp som har i oppdrag å avdekke hemmelige radiosendere hos motstandsbevegelsene i de tyskokkuperte områdene, for det meste på østfronten. Det blir en reise gjennom krigssoner, utbrente landskap, overalt ligger det lik etter sivile, og når de avslører radiosendere blir det avrettinger på stedet.
I 1944 blir den lille ingeniørtruppen sendt til St.Malo der tyskerne mener det skal være en uidentifisert radiosender som er kritisk for den forestående invasjonen.

Det er også en sidehistorie i den tyske sersjantmajor von Rumpel som har i oppdrag å finne skatter i de okkuperte landene for den tyske staten. Han er på leting etter "Flammehavet" og har gjort dette til sin private misjon.

St.Malo blir bombet av de allierte. De tre handlingene møtes her under bombetoktene i et intenst klimaks i romanen. Noen dør, noen overlever.

Det er mye bra i denne boken. Den har mye i seg som jeg forbinder med en god, gammeldags roman. Handlingen veksler nokså jevnt mellom de to hovedpersonene og av og til von Rumpel. Handlingen hopper ellers mellom 1944 og forhistorien. Litt forvirrende i begynnelsen, men når jeg først kom inn i det var det ganske greit. Jeg likte også godt den rollen som radiosendingene fikk, jeg oppfattet radiobølgene nærmest som en metafor på mennesker sin søking etter kontakt med hverandre på tvers av alle slags grenser - det var noe vakkert over det.

Likevel klarte jeg ikke helt å engasjere meg i boka før mot sluttet når dramatikken fikk overtaket. Jeg levde meg aldri helt inn i historien, den ble litt kunstig for meg. Jeg synes også at endel av personene ble fremstilt litt for svart hvitt. Det gjaldt særlig von Rumpel (ensidig ond) og LeBlanc (ensidig god). De to hovedpersonene var vel litt mer nyanserte - særlig Werner som jeg synes ble nokså troverdig fremstilt som person.