tirsdag 24. juli 2018

Elizabeth Strout: My name is Lucy Barton


My Name is Lucy Barton


Denne er skrevet av forfatteren til "Olive Kitteridge", boken som tok flere priser, bl.a. den amerikanske Pulitzerprisen og som ble gjort til en svært populær (og god!) TV-serie. "Olive Kitteridge" var bygd opp av en rekke noveller fra en amerikansk småby der Olive Kitteridge spilte en viktig rolle i hver av dem. Boken dannet på den måten en helhet rundt henne som person og er mer roman enn novellesamling. Hun ble fremstilt som et menneske med en nokså hensynsløs opptreden mot familie, naboer og kolleger, men likevel ikke uten empati. Jeg ble egentlig nokså glad i Olive..

Her er Lucy Barton hovedperson og jeg-person hele veien. Vi møter Lucy når hun ligger på sykehus etter en blindtarmoperasjon som får alvorlige ettervirkninger med infeksjoner som holder henne sengeliggende i ni uker. Lucy er forfatter, gift med en elskelig mann og har to døtre.

En dag dukker moren opp, moren som hun ikke har sette på mange år og som fortsatt bor i det trange,fattigslige huset i den lille landsbyen Amgash i Illinois sammen med broren som ennå ikke har klart å ta steget ut i voksenverdenen. Forholdet mellom mor og datter er tilsynelatende svært lite hjertelig og moren legger ikke skjul på at hun er kommet fordi Lucys ektemann har bedte henne om det og betalt reisen. Men de to begynner å prate sammen, om løst og fast, om minner fra ungdomstiden, om hvordan det er gått med den ene og den andre bekjente og på den måte får mer og mer kjennskap til de nokså trange forholdene i den lille landsbyen og Lucys egen oppvekst  som var preget av ekstrem fattigdom og utenforskap. Samtidig merker vi at båndene mellom mor og datter er ganske så sterke når det kommer til stykket. Det er de femdagene moren sitter ved sykehussengen hennes som er sentrum for handlingen i boken.

Det er ganske brutal fattigdom som blir avdekket. Helt til Lucy er elleve bor familien i garasjen til onkelen. Men det blir bare marginalt bedre når onkelen dør og de flytter inn i huset hans. Kulde om vinteren, mangel på ordentlig mat. Størst inntrykk gjør minnet om når hun som femåring ble låst inne i en lastebil i timer av gangen, noen ganger som straff, andre ganger fordi begge foreldrene jobbet. Når hun begynte på skolen ble hun heldigvis sett av læreren, hun la merke til at Lucy var glad i å lese og skaffet henne flere bøker. Og hun kunne være på skolen etter at undervisningen var over. Lucy elsket å sitte i den varme skolestuen og lese. Det ble springbrettet til videre utdanning og et annet liv. Et valg som ikke ble motarbeidet av foreldrene, men som de aldri viste noe som helst interesse for.  Lucy bor nå i New York. Fra sykehussengen ser hun Chryslerbygningen, badet i lys om kvelden. For henne er det et bilde på det gode i livet i storbyen. Hun har overhodet ingen lengsel tilbake til livet på landet.

Gjennom samtalene ved sykehussengen og Lucys refleksjoner og minner fra barndommen møter vi leveforholdene for USAs fattige hvite befolkning og samtidig de skjøre, men samtidig sterke båndene som er i en familie til tross for alt som adskiller dem. Det er faktisk mulig å elske en mor som låste deg inne i en lastebil når du var liten, som aldri har sagt at hun er glad i deg og som aldri spør deg om hvordan du har det i livet ditt.

Dette er en roman, men oppbyggingen minner likevel litt om "Olive Kitteridge". Hvert kapittel blir en liten historie med et eget tema, selv om disse henger tydeligere sammen enn en novellesamling. Det er noe som minner om Alice Munroes  "Lives of girls and women" som jeg leste for ikke så lenge siden. Hvert av kapitlene lever på en måte sitt eget liv, og det er ikke behov for en overgang til neste kapittel.

Jeg kan absolutt kan anbefale denne boken, men likevel - jeg var mer begeistret for "Olive Kitteridge". Elizabeth Strout har nylig gitt ut en ny roman/novellesamling om landsbyen Amgash. Den gleder jeg meg til å lese.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar