Denne er blant de seks nominerte til P2-lytternes romanpris. Den eneste grunnen til at jeg leste den sist var at det var lange ventelister på den, Petterson er jo ellers en av mine norske yndlingsforfattere.
Helst siden novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" kom ut i 1987 har Arvid Jansen og hans familie vært gjengangere i mange av Petterson sine bøker, enten som hovedpersoner eller som bipersoner. Dette var forøvrig den første jeg leste, jeg kom tilfeldigvis over den på Stavanger bibliotek seint på nittitallet en gang, bladde litt og likte stemmen med en gang.
Dette er en roman om menns ensomme liv etter en skilsmisse, og det er en veldig bra beskrivelse av hvordan hovedpersonen, Arvid Jansen mister taket på tilværelsen etter at kona Turid flytter ut med de tre døtrene. Turid har blitt mer og mer opptatt av å være en del av "de fargerike menneskene" som Arvid kaller det. Selv er han ikke særlig fargerik, det går mest i nyanser av grått. Men når han skriver om de mange bilturene side rund omkring i Stor-Oslo til alle årstider er det mange farger i naturen. Et fantastisk bilde er av hans møte med en hest som står alene på et jorde og som får ham (og leseren?) til å begynne å grine. Bilturene og av og til en overnatting i bilen, drikkerundene rundt på utestedene i Oslo og besøkene av jentene hans er det som fyller livet hans.
Boka starter med at Turid tar kontakt med Arvid - hun er fortvilet og sliten, vi aner bakfyll, og hun ber ham om å komme - han er den eneste hun kan snakke med sier hun. Men dette er ikke veien tilbake til ekteskapet, og Arvid Jansen er heller ikke av de fraskilte ektemenn som tror at skilsmissen skal gå over. Det dukker opp mange kvinnehistorier på hans ensomme vandringer som fører ham innom flere av Oslos brune utesteder. De fleste er temmelig patetiske, få ender med samleie men alle blir likevel skildret med rørende ømhet og viser hvor stort behovet for nærhet er for "menn i hans situasjon".
Hans forhold til jentene er også varmt beskrevet. De blir på mange måter stående mellom barken og veden. Særlig den eldste, Vigdis er nært knyttet til faren sin. Under en uheldig episode på en biltur der han tar en brå u-sving får Vigdis et slag i hodet som gjør at hun besvimer. Dette fører til at Turid stopper pappabesøkene. Dette gjør ham mer ensom, men han finner seg i det uten protester. Mot slutten ser det ut til at kontakten med jentene blir gjenopprettet, men nå er det alvorlige problemer for Vigdis og der slutter boka ganske åpent.
Dette kunne ha vært en topp bok for meg hvis det var den første boka jeg leste om Arvid Jansen. Men til tross for alt jeg liker ved den er det som jeg har lest det meste før - ensomheten, henvisningen til forliset (av Scandinavian Star - et hoved tema i "I kjølvannet"), forholdet til faren og den danske moren. Jeg føler at Per Petterson sitter litt for fast i Arvid Jansen-universet. Det virker som det begrenser skrivingen hans en del og det går ut over lesergleden min.
Det er også noe problematiske detaljer jeg sliter med: På sluttet oppsøker Arvid og Vigdis Lovisenberg Sykehus for å få Vigdis lagt inn. De treffer en oversykepleier som henviser dem videre til Oslo Hospital. Men ingen i Norge på nittitallet blir innlagt på et psykiatrisk sykehus uten henvisninger, skjemaer og et betydelig byråkrati - og dette vet da de fleste nordmenn? Og i alle fall en oversykepleier? Dette skurrer for meg. Det er også et sted hvor han skriver at han droppet ut av gymnaset, og et annet der han droppet ut av universitetet - det får jeg heller ikke til å stemme.
De to bøkene jeg har likt best av Per Petterson er "Til Sibir" og "Ut og stæla hester", og denne kommer ikke opp mot dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar