Det virker som om Annie Ernaux' forfatterskap er ganske hett for tiden. Den nylig oversatte "Årene" får glitrende anmeldelser både her og der. Den var ikke ledig, og jeg reserverte denne lille kortromanen som ble utgitt på fransk i 1991.
Annie Ernaux skriver for det meste romaner som er selvbiografiske, dvs. de bygger i høy grad på egne erfaringer men er likevel litterære romaner. Ofte bruker hun sitt eget fornavn på hovedpersonen. I denne boka har bokas jeg-stemme ikke noe navn. Hovedpersonen forteller om sin lidenskap for en mann, en gidt mann, en utlending som arbeider i Paris som av og til reiser tilbake til sitt hjemland i Østeuropa et sted.
Det er den altoppslukende lidenskapen hun skriver om, der hele hennes tilværelse dreier seg om hennes forhold til ham, hun lengter etter deres korte elskovsmøter, hun venter på at han skal ringe henne, hun tenker på hva hun skal ha på seg, hun leser om landet hans, han blir omdreiningspunktet i livet hennes.
Pussig nok faller tankene mine på et par av bøkene til Elena Ferrante, som også beskriver besettelse på en intens måte. Men Ferrante ser besettelsen utenfra, hun sørger for at vi blir vitne til den, mens Ernaux gir oss et nokså direkte innblikk i besettelsen. For meg blir dette først og fremst en bok om en besettelse, en nokså usunn og selvdestruktiv besettelse, selv om forfatteren ikke beskriver den direkte slik. Det er godt og intenst, men jeg kjenner likevel litt for mye avstand til at jeg lengter etter neste bok. Det kan likevel hende at jeg går løs på "Årene".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar