Nina Wähä: Testamente

Jeg har ikke sett noen anmeldelser på norsk av denne boka, men den var nominert til den svenske Augustprisen for 2019 og etter å ha lest den synes jeg det var vel fortjent!! Nina Wähä er en svensk skuespiller og sanger og også forfatter og hun har gitt ut noen romaner før denne. Det var nokså tilfeldig at jeg fant frem til den.

"Testamente" foregår i det finske Tornedalen, der også forfatterens mor kommer fra. Boka er en slags familiesaga. Handlingen foregår i 1982-83 men med mange tilbakeblikk når vi etter hvert skal følge familien Toimi med moren Siri, faren Pentti og deres 12 levende og 2 døde barn. Det er også en slags mordhistorie som forfatteren skriver på første side, men noen kriminalroman er det definitivt ikke.

Det er ikke akkurat en dysfunksjonell familie vi møter her, selv om forlaget påstår det. Men det er en familie som er preget av dragkamp mellom mørke og lyse krefter og av et nokså tøft liv på den finske landsbygda. Vi møter først den eldste datteren Annie, gravid med Alex som barnefar. Alex er kjærlig og omsorgsfull, Annie er mer tilbakeholden og innesluttet. Men når en av småbrødrene har rent for full fart på sparken og falt opp i kobberstampen med glohett vann til badstuen og havnet på sykehuset rett før jul må storesøster brette opp armene og stille opp. Slik kommer rett inn i den konfliktfylte familien.

Siri og Pentti har for lengst sluttet å elske hverandre. Pentti er mørk og dyster og har vel egentlig bare elsket det første barnet som døde i lungebetennelse. Siri er lys og omgjengelig og elsker dem alle, men med så mange barn er det ikke mulig å se alle hele tiden og samtidig holde dem unna Penttis enkelte ondskapsfulle angrep, så oppveksten har  vært hard for de fleste.

Siri og Penttis skilsmisse og hva som skjer med gården etterpå er den konkrete handlingen som står sentralt i boka. Men vi blir kjent med alle barna, en etter en, tre levende jenter og en død, de andre elleve er gutter. Det er noe ondt og godt i dem alle, selv den ondskapsfulle Voitto som har elsket å plage dyr kan man finne noen forsonende trekk hos. På en måte synes jeg noen av dem blir beskrevet mer som arketyper enn som mennesker av kjøtt og blod, uten at det svekker fortellingen noe. Det er for eksempel Esko, eldste levende sønn, jordbrukeren som er nettopp opptatt av det å dyrke jorda, føre arven videre. Så er det Hirvo, skogmennesket, gutten som er så glad i naturen at han nesten går i ett med den og kan snakke med dyr. Lahja, den yngste av søstrene synes ikke hun er verdt noe, og går inn i et forhold med Matti som mishandler henne og hun blir og blir til tross for volden.

Siri vokste opp i Karelen som da var finsk med en mor som hatet henne og en far og brødre som var glad i henne. Hun falt for den mørke soldaten Pentti som var på vei til vinterkrigen. Han kom fra en Læstadiansk familie i Tornedalen og hadde mye kulde fra oppveksten hos en ukjærlig stemor, og når han først traff en ungjente som likte han var han solgt, så når den finske krigen var over var de ikke sene om å gifte seg og dra tilbake til hjemtraktene hans.

Den kriminelle delen av historien består dels av en brann i en garasje for en del år siden da Tatu ble skadet. dels av en brann på gården i nåtid. Den første brannen får vi en oppklaring av, den andre blir gjenstand for flere diskusjoner og sammenkomster helt frem til de siste sidene.

Boka grep tak i meg fra første stund. Det var kanskje denne dragkampen mellom de lyse kreftene og de mørke som fascinerte meg. Vi får gradvis presentert alle familiemedlemmene og slik får romanen flere fortellere og vi opplever hendelsene fra forskjellige ståsteder. Det er med på å gi boken bredde. I begynnelsen får vi en oversikt over persongalleriet og det er bra, for det er mange ganger jeg må slå opp for å huske hvem som er hvem.

Hvert kapittel blir innledet med et kort resymé om hva som skal skje. Jeg synes dette passer godt med fortellerstilen - forteller stikker seg ofte frem og snakker direkte til deg. Jeg synes det fungerer godt og bryter ikke med stilen ellers som jo er preget av at handlingen er lagt til tiden før Internet, Facebook og mobiltelefoner. Jeg er derimot ikke så begeistret for at forfatteren av og til slenger inn noen litt bråkjekke engelske uttrykk.

Et par steder var jeg litt redd for at det hele skulle tippe over til en slags feelgood-stemning når det for en gangs skyld går bra for et par av personene. Men  selv hos en såpass dyster gjeng er det ikke så usannsynlig med et par lyspunkter underveis og jeg synes likevel ikke boka taper seg. Og så slutter boka med noen betraktninger etter Annie sin nedkomst om hvordan vi må frigjøre oss fra den tyngende fortida.

Boka er på nesten 500 sider, og for en gangs skyld er det helt OK!!! Men hvor blir det av de norske anmeldelsene??