Lisa var prest i Hvium og i boken "Det første jeg tenker på" ble hennes syv år gamle sønn Gustav overkjørt og drept av en bil som stakk av fra åsstedet. Det har nå gått mange år, Lisa og mannen Fredrik har fått en datter, Dafne og de bor nå i København der Lisa nettopp har startet å jobbe som frivillig på en telefontjeneste. Fredrik er reist på konferanse i New York og har tatt datteren med seg. Vi følger Lisa gjennom dager og netter med telefonsamtaler med mennesker som ringer inn, ensomme mennesker, desperate mennesker, mennesker som bare er taletrengte.
Ghennom de mange, lavmælte samtalene får vi et innblikk i livet på skyggesiden, ensomheten, sorgen og fortvilelsen. Og Lisa snakker med dem alle, hører på hva de vil si, lar dem slippe til, prøver å svare ærlig og åpenhjertig uten å være fordømmende og moraliserende. Det er en vanskelig balansekunst.
Men en dag kommer det en telefonsamtale som inneholder referanser til den tragiske ulykken i Hvium den gangen. Personen ringer opp igjen, flere ganger, og etter noen kontrollspørmål vet Lisa hvem det er hun snakker med. Det blir noen svært opprivende samtaler for Lisa som aldri har kommet seg helt etter å ha mistet et barn. Men hun klarer å stå i det og lærer også litt mer om hva som egentlig hadde skjedd den gangen.
Jeg likte godt "Det første jeg tenker på", og denne lille, lavmælte boka er også svært fin. Jeg synes Ida Jessen er svært dyktig til å utforske menneskenes reaksjoner på det jeg vil kalle hverdagslige problemer og konflikter. Det er ingen store ord og fakter, men du føler det ligger så mye mellom linjene, mer i det som ikke blir sagt enn i det som blir sagt.
Jeg har flere Ida Jessen-bøker å glede meg til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar