Elena Ferrante: Dei vaksnes løgnaktige liv

Så kom det altså en ny roman at Elena Ferrante. Jeg har lest to romaner av henne utenom Napolikvartetten. De var begge gode, men kom liksom ikke helt opp på samme høyde som kvartetten. Denne romanen har fått svært gode omtaler. Lang venteliste på biblioteket, men så fant jeg dette eksemplaret på 1-ukes lån og da var det bare å sette i gang.

Denne boka foregår også i Napoli. Ikke i slummen, litt høyere opp i byen der ungjenta Giovanna bor sammen med sine to akademikerforeldre. Den vesle familien ser ut til å ha det godt sammen og Giovanna trives godt på skolen og er mye sammen med venninnene Angela og Ida som er døtre av en av farens studiekamerater. Men en dag kommer faren med en slengbemerkning om at hun blir mer og mer lik Vittoria, farens søster som Giovanna bare har hørt negative ting om, i den grad hun i det hele tatt har hørt noe om farens familie. Og så er vi i gang, det blir flere møter med Vittoria som bor i den nedre bydelen, i slumområdene som vi kjenner fra Napolikvartetten.

Vittoria blir et spesielt bekjentskap, både skremmende og fascinerende. Hun har ikke mye godt å si om broren og svigerinnen, derimot har hun mye å fortelle om sin elsker, politimannen Enzo som døde for mange år siden. Vittoria er nå omgangsvenn med enka til Enzo og de tre barna deres som også Giovanna nå blir kjent med. Vittoria snakker dialet - Giovannas familie snakker italiensk. Vittoria er dypt troende og aktiv kirkegjenger - mens Giovannis foreldre nærmest er ateister. Vi aner at Giovannas far har tatt en lang klassereise fra slummen og opp til høydene i byen.

Som et indirekte resultat av at Giovanna har blitt konfrontert med farens bakgrunn kommer det andre saker og ting opp til overflaten. Familieidyllen slår sprekker, det viser seg at faren har hatt et forhold på si i alle de år, foreldrene flytter fra hverandre og livet til Giovanna blir omtrent snudd på hodet.

Vennskapet med de tre barna til Vittorias elsker bringer Giovanna i kontakt med andre ungdommer, flere gutter, hun får sine første seksuelle erfaringer og så en dag hører hun en ung mann tale i en kirke som Vittoria har tatt henne med til. Dette snur igjen opp ned på tilværelsen hennes, hun føler seg tiltrukket av den litt eldre Roberto som er forlovet med en av venninnene hennes. Hun er mest av alt opptatt av at han skal like og respektere henne og har i utgangspunktet ingen planer om å prøve å erobre ham, men hun går så langt at hun blir med venninnen som "anstand" på en tur til Milano der Roberto har en undervisningsstilling på universitetet. Jeg skal ikke røpe hvordan dette går, men boka avsluttes med at Giovanna tar enda flere steg i retning av et voksenliv. 

Vi får også med oss historien om et armbånd som stadig skifter eier og en sexscene som kanskje er den minst erotiske beskrivelsen av et samleie jeg noen gang har lest.

Dette var en flott og helstøpt roman som jeg kanskje vil plassere i kategorien "dannelsesroman" selv om det ikke er så mye dannelse i Giovannas oppvåkning fra uskyldig enebarn til ungjente til ung kvinne. Det er likevel sider ved den som jeg ikke blir helt fortrolig med. Jeg sliter av og til med dialogene, hve er det som sier hva, jeg må lese de flere ganger for å få de til å henge sammen. Og av og til synes jeg det blir vel melodramatisk, særlig mellom ungdommene som skal være i fjorten-sekstenårene. Boka har heller ikke så mye av den brede samfunnskildringen som Napolikvartetten var så sterkt preget av og som gjorde at jeg følte jeg kom litt på innsiden av Italia i seksti- og syttiårene. Så når en av anmelderne skriver "Ferrante overgår seg selv" er jeg ikke helt enig i det. Men det er den beste enkeltstående romanen jeg har lest av henne.