Tema for denne romanen er barna som er på vei fra fattigdom, vold og undertrykking i latinamerikanske land til USA, og - som boka tydelig viser oss - som også blir tvunget til å reise tilbake igjen. Det er en grim virkelighet forfatteren forteller om og den står ikke noe tilbake for flyktningekatastrofen som Europa ikke kan eller vil håndtere. USA håndterer ikke sin innvandring et hår bedre.
Handlingen i boka er lagt rundt en familie på fire som reiser fra New York med bil til sørstatene, nærmere bestemt det området der apachehøvdingen Geronimo ble begravet. Mor og far (ingen navn er nevnt) jobber begge med lyd og dokumentasjon. Det er gjennom disse jobbene de har truffet hverandre for å slå seg sammen. Moren har en datter, nå 5 år og faren en sønn, nå 10 år. Boka blir fortalt i 1. person, det meste av moren og mot sluttet en del av sønnen.
Mor og far jobber med hver sitt prosjekt, og det er spesielt farens prosjekt som er drivkraften i reisen de har startet. Han skal gjøre lydopptak i området der de siste apachene bodde etter at de hadde overgitt seg. Faren er tydeligvis "all in" når har jobber med et prosjekt, for på hele reisen snakker og tenker han bare på apachene, trekker han sammenligninger med apachene, Geronimo og andre kjente apachehøvdinger, hva de gjorde, hvordan de levde, enten det er relevant eller ikke.
Det er litt uklart for meg hva som er morens konkrete jobbprosjekt, men hennes engasjement ligger hos de bortkomne barna. Delvis gjennom en bok hun stadig leser fra (og som vi får lese fra) som heter "Elegi over bortkomne barn". Denne boka handler om en gruppe på 7 barn som er på reise mot nord sammen med en eldre mann som antagelig er betalt for å ta dem med (menneskesmugler?) og viser et Amerika i full oppløsning. Dette er en fiktiv bok. Moren prøver også å finne ut hva som har skjedd med de to barna til en bekjent av henne som nylig har kommet seg over grensen til USA og har havnet i en interneringsleir. Hun frykter at de blir sendt tilbake til Mexico.
Disse fire fungerer virkelig som en familie, begge barna har gode relasjoner til begge de voksne og ikke minst til hverandre. Men vi aner allerede i begynnelsen at dette likevel er en familie på vei mot oppløsning. Moren og faren lever som i to ulike verdener, og selv om de begge elsker barna sine virker det likevel som de totalt ignorerer barna sine behov. De har med litt lydbøker og musikk, men hvor hører det hjemme å ha "Fluenes herre" som en viktig referanseramme for en 10-åring, 5-åringen får heldigvis ikke med seg så mye av den for hun sover mye av kjøretiden. Det leses også fra elegien over bortkomne barn. Her er barna med på de voksnen premisser - i ett og alt.
I det hele tatt har vi å gjøre med to voksne som går hundre prosent opp i hver sin virkelighet - historien om de innfødte amerikanerne, om livet deres og uretten som ble begått mot dem og den uretten som blir begått i nåtiden mot fattige barn fra Latin-Amerika. Og de samme voksne neglisjerer totalt sine egne barns behov for en trygg og forutsigbar tilværelse, for lek og for bevegelse. Og tilslutt tar da også boka en helt ny og urovekkende vending, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.
Jeg blir aldri helt klok på om Valeria Luiselli virkelig mener å problematisere hvordan disse foreldrene behandler sine egne barn samtidig som de er opptatt av skjebnen til de bortkomne barna. I særlig grad gjelder det moren, faren lever for det meste i sin apachedrøm og kan nesten ikke regnes med. I mine øyne er de to barna nesten like bortkomne, men av og til virker som om det ikke er forfatterens mening. Denne usikkerheten skaper en avstand hos meg til boka som ellers er ypperlig skrevet og av og til glir over i drømmenes verden som når de to barna møter de syv andre barna i ørkenen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar