Cathrine Knudsen: Kjærlighetsfragmentet

I forhold til den siste romanen hennes, "Den siste hjelperen" tar Cathrine Knudsen i denne romanen tar steget enda lenger vekk fra vårt samfunn. Hun skriver om et samfunn et stykke inn i framtida men med klare linjer til tendenser i vår egen tid. 

Vi er i en verden nokså nær vår, men som øver en utstrakt kontroll over menneskenes helse. Jen aner også en overordnet kontroll over andre aspekter som klima og miljø, kanskje som en nødvendighet på grunn av knapphet på ressurser, men dette sier boka ikke så mye om.  Men menneskene helse blir grundig overvåket og  her enkelt blir tildelt en alder ikke etter antall leveår men etter målinger av kroppsfunksjoner. 

Samfunnet er eller nøye regulert på en del, men ikke alle områder. Folk treffes, gifter seg, får barn og lever som småbarnsfamilier nokså likt oss, men når barna kommer opp i en viss alder blir de institusjonalisert mens foreldrene i en lang periode har en slags pliktarbeid der jobber lange dager og bok og får forpleining tett ved arbeidsplassen. Når de har fullført denne pliktarbeidsperioden eller "kjerneårene" som de kaller det ( virket som det kunne være til de var i femtiårene) har de en friere liv og lever og jobber så lenge helsa holder til de havner på institusjoner for eldre.

Hovedpersonen er Lava. Hun er fraskilt og er ferdig med pliktarbeidet. Hun har to jobber for å holde det gående, en av jobbene er på en institusjon for barn. Lava bor alene på et småbruk og har noen geiter som hun steller utenom jobben. Men av og til er Lava ute og vandrer om nettene, langs veiene og stiene. Da er det viktig å ikke bli sett. 

Men Lava har også et sted hun pleier å gå til der hun treffer en mann. De møtes i en tilstand so  Lava beskriver som en våken drøm. De har sex, men vi får inntrykk av at det viktigste for Lava er å kjenne på noen, være nær et menneske.

Noen ganger går Lava på en karaokebar sammen med folk hun kjenner. Vi får høre om Taylor og Nico som ble tiltrukket av hverandre, om alle gangene Taylor kjørte Nico hjem, om konas reaksjon og hva som hendte når kona møtte opp i karaokebaren med et skytevåpen.

Så er det alle dyrene, Lava sine dyr, ville dyr som hun ser på sine nattevandringer, revene, rådyr, katt. De er begynt å oppføre seg merkelig. En gang får Lava en visjon om at dyrene egentlig er de samme hele tiden, de dør men trer inn i livet vårt senere, de samme dyrene, tiden er krum.

Dette er ikke noen lineær fortelling, det er heller bruddstykker av Lavas liv, men vi får et glimt av et samfunn der kontrollen over menneskene har tatt helt overhånd på mange, men ikke alle områder. Kontrollen virker ikke voldelig, det virker som om menneskene innretter seg etter systemet fordi de tror det er nødvendig, at det er til deres eget beste, men vi ser også at det sprekker opp hist og her. 

Jeg synes Cathrine Knudsen har klart å skape et univers i denne boka som er troverdig. Jeg liker at hovedpersonen er et menneske det går an å identifisere seg med og det fungerer bra at hun fremdeles har minner om den verden vi lever i. Det er mye som er uklart og det er mange forhold jeg ikke forstår meningen med, men det gjør ikke så  mye for opplevelsen av boka. Jeg synes den først og fremst setter et indirekte søkelys på vår egen tid.