Kristin Marja Baldursdottir

Jeg leste de to bøkene om de islandske kunstneren Karitas av samme forfatter og syntes de var glimrende. De foregikk tidlig på nittenhundretallet og ga riktig interessante bilder av en oppvekst i en fattig islandsk familie der moren var enke, og av Karitas' utvikling mot å bli en original kunstner.

Denne boka foregår i nåtiden. Tittelen henspeiler nok på fortellermåten, boka er skrevet som en kantaste av ulike fortellerstemmer. På de første sidene kommer et par inn på metroen i Paris, de ser svært nordiske ut, er opptatt av hverandre, kjærester? En av medpassasjerene tar i all hemmelighet et bilde av dem med mobilen.

Resten av handlingen foregår på Island. Sentralt står Nanna og Gylfi som driver et tradisjonsrikt hotell på sagaøya. Gylfi kommer fra en velstående familie, Nannas bakgrunn synes jeg blir litt mer uklar, hun ble som barn forlatt av sin far som reiste ut i verden og vokste opp hos nær familie, jobbet i mange år i Frankrike og det var der hun traff Gylfi. 

Gylfis far var litt av en rundbrenner og i tillegg svært glad i alkohol. Han fikk sønnen Hjalmar med Ingdis, Hjalmar er i dag en relativt kjent skuespiller og bor fortsatt hos sin mor i en leilighet som halvbroren Gylfi har skaffet dem. Hjalmar har to barn med ekskona Åse.

Gylfis onkel Finnur er revisor for hotellet, er lidenskapelig interessert i svømming, elsker klassisk musikk, en interesse som han deler med Nanna. Så har han også gått med på å la Gylfis unge nevø Dui bo i huset sitt sammen med Duis hund Olli. 

Nanna og Gylfis ekteskap er preget av ro og varme følelser. De har den nå voksne datteren Senna som de adopterte da de giftet seg, flere barn har det ikke blitt. Nanna hjelper til på hotellet, men hennes store lidenskap er hagen som hun steller med stor iver, bortsett fra når hun møter på ubehagelige insekter, veps, maur, hun har nesten en fobi mot insekter.

Alle mennene i boka er glødende opptatt av fluefisking og de drar ofte sammen til en fiskehytte som Gylfi har arvet nær noen riktig gode fiskeplasser.

Så tar en utenlending inn på hotellet. Han er relativt mørk, ser nesten arabisk ut og han sier han er fotograf og jobber med å lage en fotobok om Island. Av en eller annen grunn fatter Gylfi interesse for ham og lar han flytte inn for en periode i kjellerleiligheten i huset deres, uten å konsultere Nanna.

Det blir fotografen som får ubehagelige følelser til å komme frem i dagen, stemningen blir mer og mer amper og til slutt eksploderer det på en fisketur der de fleste av mennene i historien er med. Etterpå kan ikke livet gå videre som før.

Jeg synes det var mange gode ideer i denne romanen og opplegget med mange fortellere var et riktig godt opplegg. Familien som boka handlet om var også en familie med mange spennende kontraster og motsetninger. Men dessverre var ikke jeg helt fornøyd med komposisjonen, av og til synes jeg det var vanskelig å følge de forskjellige personene. Bl.a. syntes jeg det var vanskelig å følge Nanna sin utvikling, hun som egentlig fremsto som den mest sentrale personen i boka.  Jeg var også skuffet over at vi ikke fikk vite lite grann mer om denne fotografen, et sted mot slutten er det akkurat som vi får frem et lite glimt av hans mørke sider, men det blir så lite at han blir hengende litt i luften.

Alt i alt var jeg litt skuffet over boka, jeg ville så gjerne like den, men jeg syntes den falt litt igjennom.