Edna O'Brien er først og fremst kjent for sin debutroman "Country Girls" , norsk oversettelse "Irsk blod" fra 1960 som handlet om oppveksten til irske jenter på landsbygda. Så fulgte to oppfølgere. Trilogien ble bannlyst i det strengt puritanske Irland på grunn av de nokså direkte og åpne beskrivelsene av unge jenters drifter og sexliv, uten at det på noen måte finnes noe pornografisk eller utfordrede språk i dem. Noen år senere flyttet O'Brien til London der hun har bodd siden. Hun har skrevet mange bøker siden, ofte står kvinner i sentrum og nå, i en alder av 89 (!) har hun gitt ut denne romanen om bortførelsen av unge skolejenter i Nigeria (løselig basert på Boko Haram).
Jeg har lest "Country Girls"-trilogien og Edna O'Briens forrige roman "The Little Red Chairs" fra 2015 og likte dem så godt at jeg måtte lese denne også og så dukket den opp på et av mine lokale bibliotek.
Boka blir fortalt gjennom Maryam, en jente så vidt i puberteten, og i første halvdel forteller hun den grusomme historien om da væpnede menn bryter seg inn på pensjonatskolen og tar dem med til en leir i jungelen. Der blir de stuet sammen, tvunget til å kle seg i blå, heldekkende klær og utsatt for grusomme voldtekter av noen som kaller seg ekte muslimer.
Livet blir litt bedre når Maryam blir tvunget til å gifte seg, ektemannen er ikke så brutal og hun er beskyttet mot tilfeldige voldtekter fra andre menn. Hun blir gravid og føder en liten jente som hun kaller Babby. Men ektemannen er selv i en nokså utsatt posisjon og hvis hun lir alene igjen er hun i livsfare. Under et raid fra militæret klarer Maryam å flykte sammen med venninnen Buki. De vandrer gjennom jungelen, mister retningen, lever av planter de finner langs veien og finner til slutt en forlatt hytte der de slår seg ned og prøver å livnære seg og babyen på en eller annen måte. Men så dør Buki av et slangebitt og Maryam er alene med Babby og er døden nær.
Hun blir funnet av kvinner fra en nomadestamme og tatt med til leiren deres der de får mat og trygghet for en stund, men det er farlig for nomadene å ha henne der så de bringer henne til slutt til en militærleir. Der blir hun møtt med mistenksomhet, er hun terrorist? Selvmordsbomber? Etter ganske fornedrende undersøkelser blir hun likevel ansett som ufarlig og brakt til byen. Hun får hjelp av leger og psykolog og kommer sånn noenlunde til hektene og dcet blir sent bud etter familien hennes. Moren kommer og det viser seg at både faren og broren Yusuf som hun hadde et nært forhold til er døde. Det er stor avstand mellom mor og datter når de møtes.
Det blir ikke snakk om å returnere til kjente og kjære omgivelser med moren som støtte og kjærlig bestemor. Onkelen bor hos dem og han ser på Maryam som en ødelagt kvinne og en skam for familien. Babby blir tatt fra henne og hun frykter for datterens liv. De brutale hendelsene hun er offer for blir møtt med fordommer og overtro, datteren, den vesle babyen har "ondt blod" og utgjør en trussel for familien, Maryam er en "bush wife". Folk i landsbyene lever i redsel for terroristene. Hun flykter igjen, ender opp i et katolsk nonnekloster der hun får bo en tid og får til slutt et tilbud om å jobbe på en skole og vi ser et ørlite håp for fremtiden.
Den første halvdelen av boka blir fortalt nokså direkte, "slik var det", vi får høre alt som skjer, også det mest brutale, men følelsene, redslene snakkes det ikke noe særlig om, unntatt i beskrivelser av drømmer som Maryam har. Det er så brutalt at det er vondt å lese, samtidig opplever jeg det nesten som litt distansert. For meg går boka først helt under huden når Maryam er tilbake til sivilisasjonen, til det hun trodde var tryggheten. Hun opplever at hun ikke bare er utsatt for et grusomt attentat men at attentatet har merket henne, ødelagt henne for resten av livet, at hjemmet hennes ikke lenger er trygt - ei jente i 14-15-årsalderen, det var opprørende å lese. Bortførelsene av skolejentene i Nigeria har mye større ringvirkninger i samfunnet enn det som rammer ofrene direkte, og dette synes jeg Edna O'Brien får frem i romanen.
Hele boka er fortalt gjennom Maryam, men den er også ispedd forskjellige beretninger fra folk som bun møter på veien. Det er med på å gi boka et enda videre perspektiv. I et etterord forteller forfatteren litt om reisene hennes til Nigeria for å gjøre research til boka, og det var greit å få vite at hun intervjuet mange jenter som hadde vært fanget av Boko Haram, flere av dem med barn.
Jeg var ikke begeistret for coveret, det hadde ikke fått meg interessert i boka hvis ikke jeg hadde visst om den på forhånd. Her burde forlaget skjerpe seg!
Hvorfor kommer ikke denne boka ut på norsk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar