Jeg har lest "Svøm med dem som drukner" og "Søsterklokkene" og hadde stor glede av begge, hver på sin måte. Denne er jo en fortsettelse av "Søsterklokkene", men jeg ser også spor etter "Svøm med dem som drukner" når han skriver detaljert om våpen og når han skriver om Skottland.
Vi starter i 1903 og ender i 1919. Kai Schweigaard er fremdeles sokneprest på Butangen. Jehans er den av Astrid Heknes tvillingsønner som overlevde. Vi følger Jehans og hans tilkommende Kristine gjennom jakt og fiske, rydning av tomt, arbeid og slit, kjærlighet og konflikter. Jehans er like stridig som hans mor Astrid var det, og Kristine er heller ikke tapt bak en vogn.
Skotten Victor Harrison som Jehans blir kjent med på flere av sine jaktturer får en svært viktig plass i boka. Opptakten til møtet er en jakthistorie som bringer oss rett inn i Jehans strev etter å få tak i en skikkelig Krag-gevær.
Lars Mytting skriver om store endringer i samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet, han skriver om livet i Gudbrandsdalen i gammel og nyere tid og han skriver om tro, folketro og overtro. Noen gjenstander blir stående som viktige symboler. Krag-geværet til Jehans er et av dem, det står for meg som et symbol for Jehans manndom og han overmot. Putene som presten finner i en gammel kiste, vevet av søstrene Halfrid og Gunhild er et annet. De peker frem mot selve hekneveven med all sin folkekunst og sin overtro. Det lille elektrisitetsverket som Jehans bygger i den strie elven som renner gjennom den steinete fjellgården hans er også viktig. Det gir strøm til de første glødelampene på Butangen og symboliserer på en måte hele fremtida til Jehans og Kristine.
Presten Kai Schweigaard er med, fra første til siste side. Hans blir nesten besatt av jakten på hekneveven, et vevstykke som ble laget av søstrene Halfrid og Gunhild på 1600-tallet som skulle ha undergjørende kraft.
Verdenskrigen blir nokså fjern for folket på Butangen, men desto nærmere for Victor Harrison. Han har blitt tent på flyging, har kjøpt et lite fly og med den erfaringen blir han pilot og reiser på utallige tokt over Tyskland. Men før krigen blir han kjent med den norske stavkirken i Dresden og den spesielle klokken som henger der og som så tydelig savner sin søsterklokke som ligger i Løsnevannet i Gudbrandsdalen.
Om ikke Butangen hadde verdenskrigen nært innpå seg får bygda i alle fall nok kjennskap til spanskesyken som vi møter på de siste sidene i boka og som tar sine ofre.
Dette var en bok som var god å lese. Lars Mytting skriver i en god gammel fortellertradisjon. Han har lagt litt forskjellige synsvinkler inn i boka, Jehans og Kristine, Kai Schweigaard og Victor som er på forskjellige steder og opplever forskjellige ting. Med det klarer han å lage en del cliffhangere, og boka kunne i en annen tid sikkert ha vært brukt som føljetong slik som flere av Dickens sine bøker ble gjort kjent. Boka inneholder noen overnaturlige hendelser og det synes jeg var helt i orden. Jeg synes også det er mye fint å lese om livet på Gudbrandsdalsgårdene på den tiden. Likevel synes jeg nok at boka var i overkant lang. Kanskje forfatteren gapte over litt for mye?
Jeg savner også litt mer om hvordan Victor ble den han ble. Jeg behøver ikke ha alle detaljer, men noe til å bygge bro over det usannsynlige hadde vært greit. Men kanskje det kommer i neste bok?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar