Gail Jones er en australsk forfatter som jeg hørte om på Hay on Wye-festivalen i 2007 for første gang, hun var en av fire forfattere som leste fra sin produksjon og det var et eller annet ved henne som jeg falt pladask for. Senere har jeg lest flere av bøkene hennes etterhvert som de er gitt ut, men de har vært litt vanskelig å få tak i. De to siste har jeg kjøpt som ebøker.
Det er en melankolsk undertone i alt jeg har lest av henne, også i denne romanen. Karakterene i bøkene hennes har ofte lidd et eller annet tap som de drar med seg senere i livet. Hovedpersonene i denne boka er søstrene Frances og Nell som mistet moren Mary da Nell ble født. Faren forsvant bare, og de vokste opp hos morens foreldre Fred og Else under trygge og gode forhold. Som voksne har de glidd fra hverandre. Det er først og fremst Frances vi blir kjent med. Hun har vondt for å komme over tapet av sin elskede ektemann som døde av kreft. Mormor Else er dement og Frances besøker henne ofte på sykehjemmet.
Morfar Fred er død for mange år siden. Familien kommer fra gruvebyen Kalgoorlie i Vest-Australia, Fred jobbet i gruvene og som de fleste gruvearbeiderne pådro han seg antagelig en dødelig lungesykdom. I boka følger vi også Fred i hans ungdomstid når han som en enkel gruvearbeider synes han har skutt gullfuglen når han beiler til den vakre Else og får ja. Så verver han seg til krigen mot Japan. Han blir tatt til fange og vi får en hjerteskjærende beretning om tiden i de japanske slaveleirene. Han er også i nærheten av Nagasakibomben, det er også mulig at det er den som ødelegger ham.
Fred er en kjærlig og omsorgsfull morfar/stefar. Det er antagelig også Else, men jeg får inntrykk av at hun er noe mer reservert.
Nell har strevd med psykiske lidelser siden ungdomstiden. Hun går nå i terapi, det virker som det hjelper og hun prøver å komme på fote igjen. Hun og Frances begynner forsiktig å ta opp kontakten, og Nell besøker Else på sykehjemmet for første gang.
Når Else dør dukker spørsmålet opp om å prøve å finne faren deres - dette blir en het potet mellom søstrene, men til slutt blir de enige om at de skal prøve. Frances får kontakt med deres tante Enid etter begravelsen, de bodde sammen med henne og besteforeldrene i oppveksten og hun bor nå i deres barndomshjem. Frances reiser for å besøke Enid. Hun er en merkelig karakter, totalt selvsentrert, kanskje følte hun seg tilsidesatt av Mary og niesene? Hun har gjemt på et brev fra advokaten til søstrenes far i halvannet år og gir det bare motvillig fra seg. Det viser seg at faren er død.
Enid har også besøk av Val som opprinnelig var Marys venninne. Val er halvt aboriginer og vokste opp hos pleieforeldre. Nå bor hun hos Enid når hun er på de kanter. Val og Frances får svært god kontakt med hverandre - Val blir nesten en slags morsfigur for Frances, samtidig som hun får opp Frances interesse for urbefolkningens kultur og levemåte.
I de siste kapitlene følger vi Frances på en kjøretur langs kysten for å levere et brev til etterkommerne etter en mann som Fred ble kjent med i fangeleiren, og det blir også en slags indre reise for Frances.
Det er flere temaer som går igjen i romanen:
Gruvearbeidernes kår, gjennom historiene om Paddy Hannan som fant gull i 1893 og gjennom alle de som får en tidlig død pga. lungeskader etter arbeid i gruvene for at noen skulle tjene seg rike på slitet deres.
Så er det tap - Frances og Nells tap av foreldrene, Frances tap av sin mann, Vals tap av familie og moren til Freds medfange danseren Marty Friedlander sitt tap av sønnen. Kanskje har også faren til jentene tapt noe, vi får aldri høre hvorfor han ikke lot høre fra seg.
Aboriginenes leveforhold er også et tema som først og fremst kommer opp i siste del av boka gjennom Frances' vennskap med Val, men som hun utforsker grundigere på sin reise.
Det er egentlig ingen handling i boka, den nærmest ruller frem og tilbake etter hvert som vi blir bedre kjent med personene. Det som alltid fascinerer meg ved bøkene til Gail Jones er språket hennes. Jeg synes hun skriver så vakkert enten hun skriver om Frances sin sorg over ektemannen, om de forferdelige forholdene i den japanske fangeleiren, om Nells gjensyn med sin mormor på sykehjemmet eller Frances sin biltur gjennom ørkenen. Men hun bruker endel ord som for meg er vanskelige, fint da å lese på Kindle som har innebygd ordbok.
Likevel likte jeg ikke denne boka fullt så godt som "The death of Noah Glass" som jeg elsket. Og en litt irriterende detalj er at personen Val blir fremstilt som litt for perfekt, litt for vis, litt for tolerant, hun blir for god til å være sann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar