Romy Hausmann: Elskede barn

Denne romanen i krimsjangeren er blitt nokså hypet opp i media. Var den verdt det? Etter min mening  ikke helt.

En mann har holdt en eller flere kvinner som fange, etter hvert også sammen med barna deres, som en familie. En dag blir en kvinne påkjørt av en bil og blir lagt inn på sykehuset med kraftige skader. En liten jente er sammen med henne og hun forteller at kvinnen heter Lena og at de har bodd i en hytte i skogen med tildekkede vinduer. Saker blir etter hvert etterforsket som en kidnappingssak.

Tolv år tidligere ble en ung kvinne med navn Lena Beck meldt savnet og politiet fant ingen spor etter henne. Foreldrene, Matthias og Karin Beck har ikke gitt opp håpet om at hun skal dukke opp igjen.

Dette er i grove trekk rammen for boka. Det er helt klart at dette dreier seg om frihetsberøvelse, overgrep og vold, men ellers er det mye som ikke er som det fremgår av første blikk, mange personer er involvert og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Kvinnen kommer seg av skadene, men traumene etter marerittet hun har vært utsatt for er dyptgripende og livet i frihet er ikke så fritt som en skulle tro.

Boka blir fortalt gjennom kvinnen, gjennom den vesle jenta Hannah og gjennom Matthias Beck. Hanna er et interessant bekjentskap. Veslevoksen og full av boklig lærdom men også svært sosialt avstumpet gjennom de svært rigide grensene for sitt liv. Matthias er hissig og oppfarende, besatt av tanken på at Lenas ungdomskjæreste er forbryteren, og kanskje er han det? Kritisk til politiets arbeid og bruker gjerne journalistkontakter til å presse politiet, uten tanke på konsekvensene for hans egen familie. 

Mange spor dukker opp, og det oppstår tvil om flere av karakterene i boka, om identiteten deres og om de har noe med bortførelsene å gjøre. Dette er bokas styrke, synes jeg, og jeg ble drevet mest av nysgjerrighet til å lese videre, for jeg måtte vite forklaringene på de viktigste gåtene. Til slutt kulminerer handlingen i en svært dramatisk episode som gir oss svar på det meste.

Spennende, ja. Men jeg synes det var noen alvorlige logiske brister i historien som gjorde at den ikke helt fortjente skamrosen på coveret. Jeg kan ikke gå inn på detaljene her, for da er jeg redd for å avsløre litt av handlingen. Måten boka fortelles på gjennom flere personer fungerer ellers godt, synes jeg. Jeg synes særlig Hannah er godt fortalt. Matthias  blir i overkant bråkjekk og ufordragelig, at Karin ikke har forlatt ham for lenge siden blir helt uforståelig for meg. Han kunne godt ha fått en større dybde, det ville også gjort ham mer troverdig.