Jeg har levd sammen med Thomas Cromwell i noen uker. Den tredje av Hilary Mantels bøker om Cromwell var også den lengste, 800 sider, så det tok litt tid å komme gjennom den. Akkurat lettlest var den ikke, i likhet med de to første bøkene. Det skyldes først og fremst det enorme persongalleriet hvor de fleste heldigvis er presentert foran i boka. Men likevel er det ikke lett å huske hvem som er i familie med hvem, hvem som er papist (=katolikk eller pavetro), hvem som er kjetter, hvem som er Cromwells venn eller fiende (noen ganger vet de det ikke heller selv), særlig når de både har vanlig navn og slektsnavn som jeg ellers forbinder med distrikter i Storbritannia (som f.eks. Norfolk, Suffolk, Surrey, Richmond osv.
Thomas Cromwell var sønn av en smed (muligens med en løs forbindelse til noen finere familier). Han rømte tidlig fra sin brutale far, streifet omkring i Europa, levde lenge i Italia, lærte mange språk, ble skikkelig boklærd og drev antagelig også med ymse lyssky aktiviteter. Han kom etter hvert i tjeneste hos kardinal Wolsley som fikk ham tilbake til England. Wolsley ble han mentor og nærmest en farsfigur.
I den første boka er Wolsley allerede gammel. Han faller i unåde hos Henrik VIII når han ikke klarer å oppløse ekteskapet med Henriks første kone, spanske Katarina av Aragon. Han slipper unna skafottet da han dør på vei til fengslet. Men Cromwell har fått innpass hos kongen og unngår å bli dradd med i dragsuget.
Den andre boka handler mest om Anna Boleyns vekst og fall. Cromwell er en av dem som hjelper Henrik med å få henne på tronen så Henrik kan få en mannlig arving for å sikre kongedømmet. Men Anne Boleyn får først en datter, hun er dessuten svært egenrådig og ambisiøs og har antagelig litt for mange elskere. Cromwell ser katastrofen komme og regisserer Henriks neste ekteskap med den mer stillfarne Jane Seymour, og kongen beiler til Jane mens ekteskapet med Anne holder på å falle i grus. Anne blir dømt til døden, anklaget for høyforræderi sammen med noen av de unge mennene hun omgås med. De unge mennene er tilfeldigvis de samme som var med på å dra Wolsley ned i sølen, og på den måten får Cromwell sin hevn. Han har nå steget i gradene hos Henrik og har tittelen lordseglbevarer, blir adlet som jarl og er en av de mektigste mennene i England.
Denne boka begynner der den forrige slapp, på skafottet etter avrettelsen av Anne Boleyn. Vi møter Cromwell på høyden av sin makt. Han har fingrene i det meste av Englands politikk. Han overtaler den pavetro Maria, datter av Katarina Aragon, til å sverge lydighet til sin far og dermed anerkjenne at morens ekteskap var ugyldig for å unngå å bli henrettet. Han står i spissen for beslaglegning av klostrene - store eiendommer tilfaller kongehuset, noen får han til dels selv, andre blir gitt til mektige menn i adelen for å sikre støtte til kongen (og indirekte ham selv). Han prøver å få kontroll men kongens verste interne fiende, Pole-familien som også hevder de har krav på tronen, men Cromwell klarer aldri å få has på dem.
Det tar mange lange måneder før Jane Seymour blir gravid. Så får hun er frisk gutt, Edward som er Henriks lenge etterlengtede tronarving og som er svært viktig for å befeste kongedømmet. Helst skulle han ha hatt flere sønner. Men Jane dør kort tid etter fødselen. Nå er en av Cromwells viktigste oppgaver å finne en ny dronning til Henrik som er en mektig konge men ikke lenger en ung og kjekk mann. Det meste er politikk - en kandidat er lovet bort til kongen av Skotland, den danske Kristina er aktuell, men står antagelig keiseren for nær. Valget faller på Anna av Kleve, søster til en tysk fyrste. Cromwell tror det vil være en nyttig allianse, kongen er begeistret og ekteskapsavtale blir inngått.
Ekteskapet med Anna blir en katastrofe, Henrik tåler henne ikke og det går ikke lang tid før Cromwell blir bedt om å finne ut hvordan han kan få det annullert. Samtidig gir kongen Cromwell en barontittel. Den var det ikke mye hjelp i, kongens misnøye med sin brud var kanskje nok til at noen av Cromwell sine fiender fikk inn en kile mellom Henrik og Cromwell. Og da skulle det ikke mye til før de fikk kokt sammen et brygg av til dels svært irrelevante og inkonsistente beskyldninger. Cromwell ble fengslet, avhørt og dømt til døden. Fallet fra han var på topp til han ble halshugget tok noen få uker. Henrik skal visstnok ha angret seg noen uker etter henrettelsen.
I denne boka kom jeg ennå tettere innpå Cromwell enn i de foregående. Det er flere tilbakeblikk på hans oppvekst og hans reiser på kontinentet som ungdom som gir et større perspektiv på historien hans. Jeg ser han som et maktmenneske som ikke skyr noe for å oppnå sine mål, som først og fremst var et sterkt, velstående og fredelig England. Han var fullstendig lojal til Henrik, selv om han så kongens svakheter, hans ustabilitet, forfengelighet og overfladiskhet. Hans makt var bygget på kunnskap mer enn på terror, blant annet gjorde han et utrettelig arbeid med å samle informasjon fra alle informanter på strategiske steder i England og på kontinentet.
Cromwell var omsorgsfull mot sine nærmeste, men han gikk ikke av veien for vold og grusomheter - når han så det som nødvendig. Fiendene prøvde han å nøytralisere, men han kunne også intrigere slik at de ble sendt til galgen. Og han hadde mange fiender, først og fremst fra adelen, det var mange som ikke tålte at en mann som ikke kom fra adelen fikk så stor innflytelse.
Når Cromwell oppløser klostrene blir en del av humbugen i pavekirken avslørt, helgenrelikvier av ymse slag, de mest fantasifulle historier har vært brukt til å få uvitende folk til å tro at en liten beinsplint hadde undergjørende kraft. Gjennom slik nesegrus tro fikk pavekirken solgt avlatsbrev og bygde opp store rikdommer. Men jeg ser ironien i at disse rikdommene nå så lett kunne innlemmes i kongens eiendommer. Er kongemakt bedre enn pavemakt?
Det er en skjebnens ironi at Henrik etter sin død ble etterfulgt av tre kvinner, Maria (den blodige), Jane Grey og så den meste bemerkelsesverdige av dem, Anne Boleyns datter Elizabeth I.
Litt artig er det å møte maleren Hans Holbein d.y i boka. Det er vel hans bilder av både Henrik VIII og Thomas Cromwell som er mitt visuelle møte med disse personene, kjent fra bl.a. historiebøkene mine. Han malte både Henrik og Anna av Kleve som et ledd i ekteskapsforhandlingene for at de skulle få en ide om hvordan den andre parten så ut.
Jeg har levd meg så sterkt inn i denne boka at jeg ble litt glad i Thomas Cromwell tross alt, og boka etterlater et slags tomrom i meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar