Mor og datter står i sentrum av denne romanen. Sigrid er lege, bor i Oslo, samboer med Aslak, de har sønnen Viljar som går i barnehagen. Sigrid har datteren Mia fra et kortvarig forhold til legen Jens når hun var nitten år. Jens forsvant ut av livet hennes til et eller annet spennende oppdrag for en hjelpeorganisasjon, Sigrid slet med å komme over det, men så kom Aslak forbi, trygg og god, elsket Sigrid av hele sitt hjerte og tok til seg Mia som sin egen.
Anna er mor til Sigrid og Magnus. Hun jobber som lærer men har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av sin elskede ektemann Gustav som fikk en serie slag, det første når han var i trettiårene. Han fikk mer og mer behov for hjelp, utviklet gradvis demens og har de siste årene bodd på sykehjemmet i bygda.
Sigrid har alltid følt at moren ikke tok seg ordentlig av henne når bun vokste opp, at all omsorgen gikk til faren, og når hun hadde muligheten til det flyttet hun til hovedstaden, lang vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Hun er full av bitterhet overfor moren og har forventninger om at moren en dag skal be henne om unnskyldning. Hun kommer godt overens med broren, men Magnus bærer ikke på et slikt nag til moren som Sigrid gjør.
Så blir Anna syk, tykktarmskreft. Hun blir operert, det ser bra ut men etter en stund viser det seg at det er spredning, bl.a. til lungene og utsiktene er nokså dårlige. Sigrid har kontakt med moren gjennom sykdomsforløpet, de ringes ofte og hun tar ofte kjøreturen over fjellet for å våre hos Anna når hun trenger det. Men tonen blir aldri helt god mellom dem, Sigrid sin bitterhet tyter ut over alt, hun møter moren stadig med en anklagende holdning parallelt med den rent kliniske vurdering av sykdomssituasjonen.
Sigrid har også andre utfordringer - Jens har dukket opp med en yngre, engelsktalende samboer, han jobber på en privat klinikk i Oslo og vil nå gjerne ha kontakt med Mia etter alle disse årene. Og Mia møter opp, kaller Jens for pappa og slutter å betrakte Aslak som en far selv om han har opptrådt som faren hennes hele livet. Det gjør først Sigrid rasende, hun konfronterer Jens men oppnår bare å igjen falle for hans sjarm. Forholdet til Aslak slår sprekker.
Boka veksler mellom Sigrid og Anna, et kapittel hver. Noen ganger forteller de om de samme begivenhetene. Begge to blir fremstilt som hele personer med hver sine liv, hver sin privatsfære. Vi kjenner på kjærligheten hos begge to, men også negative følelser, Sigrids selvmedlidenhet, Annas selvoppofrelse overfor sin syke ektemann som har overtatt hele livet hennes. Vi følger Anna gjennom sykdommens mange uskjønne faser, vi kjenner på Sigrids ergrelser når moren av og til gjør ufornuftige ting som kan forverre hennes helsetilstand. Og så kommer den helt umulige bønnen fra mor til datter om å hjelpe henne med å avlutte livet.
Helt mot slutten, når livet til Anna ebber ut aner vi en slags forsoning og Sigrid klarer å slippe taket i sine uendelige anklager mot moren og klarer å bare være der for Anna. Det blir en vakker slutt på boka som ellers dirrer av konflikter hele veien.
Denne boka gjorde stort inntrykk på meg. Jeg likte veldig godt hvordan Helga Flatland lar Sigrid og Anna utbre seg like mye. Jeg forstår Sigrids følelser, men kan ikke sympatisere med all bitterheten hun insisterer på å bære og komme trekkende med til alle tider. Jeg forstår også Anna, hun mener at Sigrid har glemt eller fortrengt alle anledningene da hun faktisk støttet Sigrid i barndommen. Men hennes bønn om dødshjelp er ikke noe en mor burde pålegge datteren sin.
Boka handler om et mor og datter - forhold, men like mye om hva som skjer med kropp og sinn når et menneske langsomt må gi tapt for kreftsykdom og hvordan det påvirker de nærmeste. Det er den beste boka jeg har lest på lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar