Monika Fagerholm: Vem dödade Bambi

Monika Fagerholm fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 2020. Likevel har den gått under radaren min, og jeg hadde overhodet ikke tenkt på å lese den før jeg hørte en samtale med  Fagerholm og Sara Stridsberg på et strømmeprogram fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg lest den.

Bambi er et symbol på uskylden, og den som "drepte" Bambi var Nathan, barndomsvennen til hovedpersonen Gustav, og han trakk tre av kameratene sine inkludert Gustav med på ugjerningen. Overklassegutten Nathan tålte ikke at kjæresten Sasha hadde dumpet ham og regisserte en svært brutal gruppevoldtekt av Sasha under en fest hjemme i huset deres.  Av de fire guttene er det bare Gustav som angrer på voldtekten og til slutt går til anmeldelse. Det blir rettsak, men bare Nathan som blir dømt og han får betinget straff. Sasha reiser til USA, havner på stoffkjøret og dør et par år senere. Gustav gjennomgår et psykisk sammenbrudd. 

Gustav sin alenemor Angela er operasanger, Nathan sin mor Annelise er en suksessrik økonom, de to mødrene er hjertevenninner og begge bidrar til å legge et lokk over saken. 

Handlingen i boka foregår i 2014, ti år etter forbrytelsen som på mange måter er tiet i hjel, både av samfunnet og av de involverte.  Angela reiser verden rundt og synger i de mest moderne oppsetninger, Annelise døde av kreft to år tidligere og vennskapet deres smuldret bort.

Gustav bodde i mange år sammen med Emma som han fremdeles elsker men som forlot ham for et par år siden. Han har et "av-og-på" forhold til Saga Lill, Emmas bestevenninne. Så dukker barndomsvennen Cosmo opp. Cosmo som ble mobbet av Nathan den gangen, som ikke var med på den famøse festen og som reiste vekk, kom tilbake med nytt navn og en lovende filmkarriære. Cosmo arbeider med et prosjekt som han kaller "Vem dödade Bambi", og det går langsomt opp for Gustav hva filmen skal handle om.

Vi følger Gustav, Emma og Saga-Lill i nåtiden og gjennom tilbakeblikk får vi gradvis bygget opp et bilde av hendelsene som Gustav først var med på og siden prøvde å leve videre med. Det kjennes numment, som om voldtekten gradvis forsvinner, det er lagt et lokk over den men den ligger der hele tiden i bakgrunnen.

Ikke alt i boken er like tydelig og ofte maler Fagerholm med bred pensel. Det er som vi plukker av lag på lag og likevel ikke får med alt. Dette er en bok som jeg kan tenke meg å lese om igjen for å forstå den bedre. Til tross for det dystre temaet var det en skikkelig leseropplevelse.