Majgull Axelsson er en forfatter jeg stadig vender tilbake til. Jeg likte veldig godt "Aprilhexan", det var et absolutt høydepunkt, men jeg har likt de andre jeg har lest også. Jeg synes etablerer gode miljøer i bøkene sine. For hver roman er jeg på et nytt sted og møter helt nye persongallerier.
Denne romanen dreier seg først og fremst om Lykke. Lykke er enslig, nærmer seg pensjonsalderen og er lærer på en videregående skole. En mørk høstettermiddag blir hun brutalt slått ned når hun går tur med hunden sin, havner på intensiven og overlever såvidt.
Lykke har ikke alltid vært alene. I mange år var hun fostermor for Fatima, et hittebarn som hennes kusine Magdalena adoptere sammen med sin ektemann Henrik da de i en periode bodde og arbeidet i India. Henrik er en alkoholisert prest. Da Magdalena fikk kreft og døde viste Henrik svært lite interesse for datteren og Lykke meldte seg som en slags fostermor. Hun og Fatima hadde mange gode år sammen inntil Fatima plutselig forsvant like etter sin studenteksamen.
Vi følger Lykke gjennom overfallet og tiden etterpå, delvis sett fra hennes eget ståsted, delvis fra andre personer som hun omgås. Hennes hjelpsomme nabo er med, det er også en taxisjåfør som i sin tid var i klammeri med Lykke på skolen etter et rasistisk utfall mot Fatima. Den mer og mer forfyllede Henrik kommer vi også nærmere innpå til vi til slutt treffer på Fatima. Eller Meera som hun kaller seg nå og som var det navnet hun ble "fratatt" av sine adoptivforeldre.
Det altoverskyggende temaet i boka er rasismen i det moderne Sverige. Først og fremst gjennom nynazistiske miljøer og organisasjoner, men også "hverdagsrasismen", den som Fatima møter på skolen gjennom stikk og slengbemerkninger fra andre ungdommer og den hun møter hos adoptivforeldrene som i sin grunninnstilling mener hun må være dem dypt og evig takknemlig for at de tok henne med til det rike Sverige. I tillegg møter vi personer med forbindelser til det gammelnazistiske miljøet i Sverige der antisemittisme og jødehat florerer.
Boka viser noe av det rasistiske grumset i vårt fredelige Norden i all sin brutalitet, men jeg synes ikke den tipperover til å bli noen slags pamflett. Den personlige historien står stødig i sentrum. Lykke er et menneske som jeg blir litt glad i, men hun blir ikke bare fremstilt i et fordelaktig lys. Og det er når vi treffer Fatima/Meera at vi forstår hvorfor hun måtte bryte alle bånd til fortiden sin, også til Lykke.
Den personen jeg har vanskeligst for å forsone meg med er Henrik som vi ser nokså mye til. Han er den totale egoist uten antydning til selvinnsikt. Han blir et slags vrengebilde på et anstendig menneske, og derfor fremstår han heller ikke som helt ekte. Her synes jeg Axelsson rett og slett har smurt litt for tjukt på.
Boka er fortalt gjennom mange forskjellige personer fra deres ståsted, men i 3. person og fortellerstemmen er den allvitende forfatteren. På den måten kan hun la små detaljer få en rolle i de mange tablåene som hu bygger opp. Jeg synes dette fungere svært godt i denne romanen. Forfatteren inviterer oss inn for å betrakte alt hun skriver om på nært hold. Dette er ikke hennes "standard" måte å skrive på, jeg har lest andre av hennes romaner som ble fortalt på helt andre måter. Men her fungerer det godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar